RSS Feed

Monthly Archives: august 2012

Våre firbente venner

Posted on

I sommer, som andre somre før, har jeg sett en stygg tendens hos dyreeiere. Når det er tid for ferie og hele familien stimler sammen i bilen, klare for nye eventyr, er det ikke alle som gir et eventuelt kjæledyr den omtanke og kjærlighet det fortjener. Istedenfor å plassere dyret hos en nabo eller en institusjon som tar seg av våre firbente venner, er det noen som velger bruk-og-kast-metoden. Dette kan innebære å sette det aktuelle dyret ut i skogen, eller i en pappeske på et kjøpesenter. Ja, bare fantasien setter grenser for hvor det er mulig å kvitte seg med et dyr.

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/fant-forlatt-kanin-i-fretexcontainer-3776204.html

Ta denne tassen her for eksempel, funnet i en Fretexcontainer. Heldigvis var han i god form og ble tatt hånd om av kyndige personer. For kaninen «Fretex» fikk en potensielt tragisk historie en lykkelig slutt. Da jeg leste denne artikkelen ble jeg litt forelsket i den søte krabaten og fikk lyst til å ringe og si at han kunne bo hos meg, særlig fordi han lignet så veldig kaninen jeg nettopp hadde mistet. Prozac var, i mine øyne, den fineste kaninen i hele verden og jeg var så glad i han som jeg tror det er mulig å bli i et kjæledyr. Han døde 6,5 år gammel.  Det var helt grusomt å finne han liggende død i buret sitt mens partneren hans, Yasmine, løp fortvilet rundt og rundt. Natten før hadde jeg vært hos dyrlegen på grunn av surklelyder og fått antibiotika mot det jeg da trodde var lungebetennelse. Det hadde skjedd så plutselig, og som den bekymrede kanineieren jeg er, hastet jeg ned til den eneste dyrlegen som var tilgjengelig på daværende tidspunkt. Han gav en diagnose i god tro og jeg kjøpte inn medisiner, som jeg i ettertid tror bidrog til en raskere død. Etter å ha gitt han medisinen oralt tidlig på morgenen lå jeg og lyttet til surklingen helt til den plutselig stoppet og han bare lå der helt stille.  Brystet hevet seg ikke, snuta hadde sluttet å gjøre den karakteristiske luktebevegelsen.

Jeg var helt i sjokk der jeg satt med den lille kroppen og lyttet etter hjerteslag, et tegn på liv, mens tårene trillet.  Jeg satt sikkert slik i 20 minutter før en god kompis kom og kjørte meg til dyrlegen. Jeg gråt hele veien,leverte den allerede stivnende kroppen og fikk beskjed om det jeg jo allerede visste, her var det ikke mer liv, han var borte. Jeg gråt høyt og støyende foran alle som var der, så de skyflet meg inn i et rom og  plasserte en perm med bilder av urner foran meg.  Det var for øvrig helt surrealistisk å skulle tenke på dette nå.  Jeg pekte på en tilfeldig urne uten engang å få med meg pris eller hvordan den så ut, hvoretter jeg fikk  beskjed om at jeg kunne hente asken hans om noen uker. Jeg gråt hele veien hjem, og hele resten av dagen for den saks skyld. Jeg var for å sitere Ari Behn; «Trist som faen».

Jeg lurte hele tiden på om det var noe jeg kunne ha gjort annerledes, men veterinæren mente symptomene kunne tyde på at Prozac hadde et svakt hjerte og medfølgende vann i lungene, ikke lungebetennelse.  Det er sikkert ikke helt lett å skille mellom vannsurkling og slimsurkling. Hun forsikret meg om at det ikke var noe jeg kunne ha gjort annerledes. En mager trøst, javel, men allikevel beroligende ord. Jeg klarte altså, mellom ukontrollerte hikst, å holde i gang en slags samtale med dyrlegen mens jeg var der.

Fineste Prozac

Ettersom tiden gikk, ble livet litt mindre som en boktittel. Jeg var fremdeles trist, men kanskje ikke «Ari Behn-trist».  Jeg kunne jo uansett ikke gå rundt og gråte hele tiden. Det tar seg gjerne ikke så bra ut, i hvert fall ikke på jobb. «Hva er det du sutrer etter, det var jo bare en kanin liksom» kunne folk si til meg. Jeg forventer ikke at alle skal ha det samme forholdet til dyr som meg. Jeg skjønner at det kan virke merkelig å bli så lei seg, men det var nå engang slik det føltes, og akkurat den kaninen var spesiell. Vi hadde vært gjennom mye prozac og jeg, og når livet var vanskelig kunne jeg alltid løfte opp den lille, myke kroppen og kose med han i timevis. Han, på sin side, pleide å slikke meg på armen, noe som i kaninverden betyr vennskap.

Der noen sørger over tapet av et kjæledyr, er det altså andre som kvitter seg med det som om det skulle være søppel. Folk er forskjellige, det skal sies, men allikevel, burde man ikke ta ansvar for det man har gått til anskaffelse av? Det er tross alt snakk om et liv. Har man ikke mulighet til å ta vare på dyret, krever det ikke mye å gi det bort på Finn.no. Det er ikke hverken vanskelig eller tidkrevende. Jeg er sikker på at det er mange der ute som ikke sier nei takk til for eksempel en gratis kanin eller et marsvin.

Diverse dyr som ble funnet dumpet i sommerferien

Jeg lurer på hva som får noen til å dumpe et levende vesen. De som setter dem ut i skogen tenker vel, feilaktig, at ettersom dyr hører naturlig hjemme i den norske flora og fauna burde det ikke by på videre problemer å finne seg til rette. Joda, vi har dyr i skogen, men ikke marsvin. De ville ikke visst hvor de skulle finne mat eller drikke, da de har levd inne i et beskyttet miljø og fått det de trengte av sine eiere. Jeg vet ikke om det er mangel på kunnskap eller likegyldighet som driver disse menneskene, kanskje begge deler, hva vet jeg, men det burde ikke skje.  Jeg har ikke noe til overs for folk som velger denne løsningen, og jeg har definitivt ingen forståelse for grunnen; at lille «Per» ikke gidder å skifte i buret når den første interessen for hamsteren har gitt seg.  Skaffer du deg et dyr tar du vare på det, dermed basta!

Advertisements
Lars - FTW!

Mennesket. Mannen. Mysteriet.

@LarsMDG

Kanskje bare babbel?

The WordPress.com Blog

The latest news on WordPress.com and the WordPress community.