RSS Feed

Monthly Archives: februar 2015

Ca ti tusen følelser

Posted on

Hormoner er rare greier. Jeg sitter her med en plutselig følelse av tristhet. Tidligere i dag har jeg vært i gjennom glad, hyperaktiv og overgira, etterfulgt av sur og så glad og overgira igjen. Mensen i morgen, og de som mener at dette bare er en unnskyldning for å oppføre seg som en bitch, kan ta seg en bolle med rosiner, ettersom det smaker dritt.  Eksen mente alltid at mensen bare var noe vi kvinner fant på slik at vi kunne gjøre hva vi ville i en uke. Dette er naturligvis en tullete uttalelse. Håper at den nye dama hans har en heftig pms, slik at han får kjørt seg skikkelig. Jeg har hoppet over «tante rød» grunnet operasjonen, ville vite hva slags blod som rant ut av meg. Nå som jeg endelig skal ha den igjen, merker jeg at hormonene har vill fest. Et ustabilt monster har tatt over spakene. Da en på jobb dristet seg til å si at:»Fine damer banner ikke», jeg svarte feil på Quizkampen, knurret jeg tilbake at jeg slettes ikke var noen fin dame. «Jeg er sikker på at faren din hadde sagt det samme», sa han. Jeg svarte surt at det var jeg sikker på at han ikke hadde brydd seg med. Mamma, derimot, er en annen sak, men det trenger jo ikke han vite. Det dårlige humøret gikk gradvis over. Jeg var gira og lykkelig ettersom det snart er helg og jeg har fri hele helgen. Det er ikke hver dag for å si det sånn, eller hver helg da om du vil. Men så mobbet Remi meg for at jeg var nysgjerrig, noe jeg selvfølgelig også kan være, i hvert fall til tider, ikke alltid jeg gidder å være det, noe som førte til at jeg ble trist og overkritisk og gjorde meg tanker av typen :»Herregud han har rett, jeg var bare altfor mye i dag, helt håpløs». Hjalp heller ikke at noen påpekte at jeg så «litt sliten ut». Remi var med hjem etter jobb og hilste på Nille. Hun var søt og sjarmerende som vanlig, i motsetning til meg. Etter at han var gått kom jeg i skade for å se et animert program om gorillaer i Kongo som ble skutt av mennesker bare for gøy. Det var en dokumentar, og det at den var animert gjorde det på sett og vis verre. http://tv.nrk.no/serie/jordens-beskyttere/KOID28001910/sesong-1/episode-1  Hvordan kan mennesker være så ufattelig grusomme? På dette tidspunktet følte jeg meg virkelig deprimert.  Logget meg på datamaskinen, bare for å finne ut at Google Chrome ikke virket grunnet en ukjent feil. Æsj… Heldigvis hadde jeg Opera, som jeg benyttet slik at jeg fikk lastet ned Chrome på nytt. Det ser ut til at alt virker igjen nå, bank i skjermen.

 

I morgen skal jeg besøke Henia. Det blir spillkveld. Øyvind kommer også. Henia serverer hjemmelaget pizza og brownies med dumlekrem. Gleder meg ja.  Jeg har med meg to flasker Prosecco.  Skal drikke boblevann og stappe i meg kalorier til den store gullmedalje. Blir dritbra. Mulig jeg begynner å grine hvis jeg ikke gjør det så bra i spillet, men jeg satser på at humøret er mer stabilt innen den tid. Dessuten gjør sprudlevann og tomme kalorier meg lykkelig. Jeg tror ikke jeg drar på byen etterpå. Tror jeg skal være full, av kake og alkohol, sammen med gode venner foran en skjerm hvor Mario hopper rundt. Noen ganger er det  nedtur å komme på byen etter et skikkelig bra vorspiel. De beste kveldene på byen er ofte spontanfylla, hvor man egentlig ikke forventer noe, og stemningen er supergod. Etter livmorinngrepet, har jeg som nevnt besluttet å være superselektiv med hvem som får leke i mørket. Har truffet en beslutning om at sex faktisk skal bety noe, ikke bare være et tidsfordriv i fylla med noen jeg jo egentlig ikke bryr meg om. Ikke at det skjer så ofte, missforstå meg rett. Jeg har stort sett vært ganske selektiv, men nå er det i hvert fall strengt. Jeg blir særlig irritert når en mann ignorerer meg totalt til fordel for en annen, for så å sende en melding sent på natta med spørsmål om hvor jeg tok veien. Han hadde tross alt lett etter meg? Jeg trekker da den konklusjonen at han ikke fikk napp hos hun han prøvde seg på, så derfor kan jeg til nød duge. Jeg har også vært borti varianten hvor mannen har kjæreste, men har bestemt seg for at akkurat denne kvelden skal han være utro. Kunne jeg tenke meg en runde i sengehalmen kanskje? Nei, det kunne jeg ikke tenke meg. Særlig clueless var han som la ut om hvordan jeg lignet på en yngre utgave av kona hans, og at han gjerne ville ha meg med opp på  hotellrommet sitt. Æsj, ta deg en cyanidbolle. Heller ikke utsagn av typen:»Hvis ikke det ordner seg med hun jeg er forelsket i, så tar jeg kontakt en natt», er så veldig hyggelig å høre. Blir skikkelig gira av å vite at jeg er 2. valg, ikke. Det som irriterer meg mest er riktignok når noen banker, eller ringer, på gjentatte ganger på et særdeles ugunstig tidspunkt, bare for å få en ting. Dette er gjerne noen man aldri hører fra ellers, men som plutselig kommer på at man eksisterer. Jeg synes det er koselig med besøk, men jeg ser helst at det skjer på et litt mer passende tidspunkt. Hvis han ikke gidder besøke meg ellers, hvorfor skal jeg gidde å åpne? Man føler seg så verdiløs. For å unngå at noen sårer en, på den ene eller den andre måten, er det derfor lurt å lage reglene selv. Det som skjer, vil skje, men eventuelle hannkjønn vil i det minste vite hvor de har meg. Jeg er ikke noe fylleknull, en siste utvei, eller en mørk hemmelighet som ikke tåler dagens lys. Hvis jeg ikke ser noen mening med å ha sex med noen, vil jeg heller avstå, fremfor å bli smittet av diverse drittsykdommer. Nå ble dette innlegget plutselig veldig sint, med bitre undertoner, og det er jo ikke meningen, eller kanskje det er det. Jeg får spørre monsteret bak spakene.

 

Advertisements

PerfectShadeOfGrey

Posted on

Det er mye snakk om «grey» , as in «50 shades of» i disse tider. Selv har jeg ikke lest noen av bøkene, eller sett filmen. Kommer sikkert til å gjøre det før eller senere, men det har ikke vært på prioriteringslisten. Imidlertid elsker jeg fargen. I lengre tid nå har Sjefen vært «enebarn». Han har hoppet omkring, og virket lykkelig nok, men det har jo hele tiden vært planen at han skal få en kaninvenn. Ikke noe slår en artsfrende, tross alt. Noen han kan humpe på og vaske ørene til. Det virker som om det har vært «kanintørke» i Lillehammer. De som har kommet inn, har enten vært feil rase eller kjønn. Missforstå meg rett, de har vært veldig søte, dvergvedder-guttene, der de har hoppet rundt med hengeørene sine, men jeg var på jakt etter en søt hermelin-jente. Plutselig en dag fikk jeg en telefon fra dyrebutikken på Strandtorget. Jeg ble informert om at det nå hadde kommet inn et kull med hermelin-kaniner, og at en av dem var en liten jente. Jeg dro ned dit dagen etter for å ta en titt. Det var jo tross alt ikke sikkert det var «den rette». Jeg ble supersjarmert ved første blikk. Noe så nydelig. Bestemte meg der og da for at jeg skulle ha henne med meg hjem.  Kaniner i seg selv er ganske rimelige, burene derimot, og alt det andre utstyret, koster en god del. Jeg hadde planer om at de, etter at de hadde bondet, skulle sitte i samme bur, men få hoppe mye fritt rundt når jeg er hjemme og kan følge med. Slik det er nå, når hun er såpass liten, må de ha hvert sitt bur. Jeg hadde planer om å kjøpe et som ikke var så altfor stort, og dyrt, ettersom hun jo ikke skulle bo der permanent, men de hadde bare store dyre bur, så da ble det jo et slikt et. Nå har hun i hvert fall masse plass. Jeg var på Strandtorget med Camilla og nevøen hennes, men ingen av oss kunne bære det store buret. Hverken jeg eller Camilla kunne bære tungt, jeg på grunn av operasjonen og Camilla fordi hun er høygravid. Jeg hadde ikke akkurat lyst til å tvinge en stakkars tolvåring som ikke kjente meg til å bære det heller, så jeg fikk en drosjesjåfør til å hjelpe meg. Han bar alt sammen ut i bilen, neste stopp Grønstads Gate. Kaninjenta mi har fått navnet Nille, og hun har en perfekt nyanse av grå.

Første møte med Nille.

Første møte med Nille.

10361331_10155232728935596_5994448275873001132_n

Nille utforsker de nye omgivelsene.

Nille utforsker de nye omgivelsene.

Nydelig farge.

Nydelig farge.

Hun går nesten i ett med kosebuksa.

Hun går nesten i ett med kosebuksa.

#socute #vaskeseg #babybunny #kanin #jente #Nille #newpet #skjønneste #hermelin

A post shared by Kristin Andersen (@kirstyandersen) on

 

#Nille #socute #cutenessoverload #babybunny #hermelin #jente #kanin #kjæledyr

A post shared by Kristin Andersen (@kirstyandersen) on

I tillegg til å ha kost med kaninen, som jeg jo i grunnen har lyst til å gjøre hele tiden, har jeg passet på å gi Sjefen, kaninen ikke mannen, mye oppmerksomhet. Vil jo ikke at han skal føle seg glemt eller utenfor. Jeg lot han hoppe ute for å se hvordan han reagerte på buret, og hun som holder til inne i det. Han ble helt kjempegira. Løp rundt og rundt og prøvde å komme inn i det. Jeg syntes han ble litt i overkant ivrig og voldsom, så jeg passer godt på når han har utetid. Vil jo ikke at han skal skade henne gjennom sprinklene heller. Hun er jo så bitteliten. Han blir stor i forhold.

 

Ellers har jeg fordrevet tiden med å konstant sjekke postkassa etter svar på prøver, og etter pakker fra eBay. Ingen svar å oppdrive, men heldigvis noen pakker. Jeg fikk hjertet i halsen en dag jeg så en stor konvolutt med KREFTFORENINGEN i, helt riktig, store bokstaver. Jeg innså heldigvis fort at det bare var det vanlige «tiggerbrevet» som hadde dumpet ned i postkassen min. Det ville jo uansett ha stått «Sykehuset Innlandet» på den konvolutten jeg venter på.

Marc Jakobs-øredobber i gull. Bestilt via ebay.

Marc Jacobs-øredobber i gull. Bestilt via eBay.

I de siste dagene, har det vært mye sol. Dette er naturligvis et gledelig fenomen. Det har blitt mer vårlig, og det er deilig med sol igjen, men øynene mine synes ikke det er spesielt artig. Det er veldig skarpt lys ute, og kombinasjonen snø og sol er vond. For ikke så lenge siden måtte jeg gå hjem fra jobb med migrene. Jeg klarte ikke sitte ut den siste halvtimen. Jeg ante ikke hva de jeg snakket med sa eller hva jeg selv svarte. Alt jeg klarte å tenke på var hvor kvalm og dårlig jeg følte meg. Dataskjermen og lyset i taket var uutholdelig.  Jeg sjanglet hjem og la meg under en kjølig dyne i stummende mørke. Slik har jeg det noen ganger. Særlig om senvinteren og våren. Påsken kan være en utfordring. Dagen etterpå var jeg ikke det spor bedre. Jeg ringte til jobben og tok ut en egenmelding. Fikk i meg litt mat og drikke og koste med Nille i mørket. Jeg ble heldigvis gradvis bedre, og jeg kom meg på jobb igjen dagen etter, som var en lørdag. Etter jobb var jeg  på fest hos Lars. Heldigvis var jeg i form til det.

Hos Lars. Jeg var kald, så jeg kapret meg et pledd.

Hos Lars. Jeg var kald, så jeg kapret meg et pledd.

Ettersom jeg hadde tatt Zyrtec og jeg var flink til å få i meg masse vann, var jeg heldigvis i fin form på jobb dagen etter. I går hadde jeg en herlig fridag, som jeg tilbrakte sammen med herlige folk. Jeg besøkte Camilla og Kenneth i huset deres. De har fått det veldig fint. Camilla hadde bakt en god gulrotkake, fra bunnen av. Flink. Henia kom også en tur innom. Vi skravlet og koste oss. Etter en stund lagde Camilla innbakte pølser. Helt genialt godt. Det skal jammen jeg begynne å lage også veit jeg. Hege dukket også opp i løpet av kvelden. Klokken 20.00 dro Lars og jeg ut for å spise på den indiske restauranten i byen. De har utrolig god mat der. Vi delte en flaske rødvin og spiste butterchicken med hvitløksnanbrød til. Himmelsk godt. Rita jobber der, og siden det ikke var noen andre enn oss der, kunne hun skravle med oss.

God stemning på Lundegården.

God stemning på Lundegården.

Det var i det hele tatt en veldig koselig fridag.

Ukens neglpynt.

Ukens neglpynt.

Jeg avslutter blogginnlegget med et bilde av ukens neglpynt.

Lekkende blodåre og lønningspils

Posted on

Det har vært noen begivenhetsrike dager. Den evige strømmen av blod, har blitt sjekket ut. Jeg ringte, nok engang, til gynekologisk avdeling. De mente at jeg nok burde ta turen opp, ettersom jeg blødde så mye. Jeg var i grunnen ganske svimmel også, men det glemte jeg å nevne. Jeg fikk skyss av Øyvind, som var snill nok til å vente der sammen med meg. Jeg var forberedt på å vente i evigheter, men heldigvis tok det ikke lange tiden før jeg ble eskortert inn på et undersøkelsesrom. Det var visst en liten åre som lakk, derav alt blodet. Legen etset igjen åren. Han mente jeg var så rolig og flink der jeg lå med beina i været. Jeg forklarte han at det ikke var noe stress. Etter operasjonen er slike ting bare blåbær. Jeg kjente det jo, det er klart, behagelig var det ikke, men det var over på et øyeblikk, tross alt. Etter at åren var tettet igjen, og jeg hadde på meg alle klærne igjen, spurte jeg  om det var greit å dra på lønningspils med jobben. Det mente han var et absolutt must. Jeg sa meg fornøyd med svaret og omtrent spratt ut av sykehuset. Timen min var til og med gratis, sikkert fordi åren ikke burde ha åpnet seg i utgangspunktet. Jeg overtalte Øyvind til å dra på Japan Sushi, hvor jeg bestilte «det vanlige», som er 8 biter laks, nigiri, ikke maki. Øyvind bestilte det samme. Han hadde aldri spist sushi før, men likte det. Etterpå var det jobb, etterfulgt av et lite vorspiel hos meg med jobbfolk. Vi var ikke så mange, men det var gøy likevel, og jeg klarte å bli ganske full. Kanskje ikke så rart etter alle de anstrengende dagene jeg har hatt i det siste. Jeg drakk rødvin;Sunrise heter den. Billig og helt grei.

Gøy på vorspiel.

Gøy på vorspiel.

Etter en stund kom Jane også. Vi tok turen ut etter at all alkoholen var konsumert. Vi dro på Bryggerikjelleren, hvor de serverer Prosecco i glass til samme pris som vanlig hvitvin. Det sier seg selv at vi valgte det. Etter at klokken plutselig ble mange, tuslet jeg bort på Smuget Gatekjøkken, for å dytte i meg en bakt potet med ekstra mye rømmedressing. Så var det marsj i seng, tross alt jobb dagen etter. Ettersom jeg gikk på en penicillinkur, som jeg heldigvis kunne nyte alkohol sammen med, måtte jeg også ta nattapillen. Lørdagen var det litt kjipt å komme seg opp av senga, hodet fortalte meg at jeg hadde drukket for å si det sånn, men heldigvis gav smertene seg fortere enn jeg hadde forventet. Etter jobb hoppet jeg inn i joggebuksa og fordypet meg i CandyCrush. Jeg hadde ingen planer om å dra ut på byen, før Jane plutselig dukket opp med en flaske Prosecco i hånda. Etter en stund var jeg visst klar allikevel. Øyvind og Liliana kom også bort.

Pynta meg.

Pynta meg.

Liliana og meg.

Liliana og meg.

Jane og meg på Bryggerikjelleren.

Jane og meg på Bryggerikjelleren.

Etter at det stengte på Kjelleren, stakk vi videre til Brenneriet. Der hadde vi det overraskende gøy, og tiden gikk altfor fort. Jane, Øyvind og jeg dro tilbake til meg, og satt der lenge, før jeg innså at jeg måtte legge meg. Jobb dagen etter. Formen var bra, hadde ikke drukket så mye egentlig, var bare veldig i humør uansett. Avslutter dette innlegget med en video av Sjefen som leker med litt emballasje. Han er så søt ❤

#happybunny #playing #funny #leker #emballasje #morro #gøy #kanin #bunny #kjæledyr #mypet #cute #socute #søteste #instacute

A post shared by Kristin Andersen (@kirstyandersen) on

 

#socute #playing #emballasje #funny #Sjefen #bunny #pet #mypet #kjæledyr #leker #happybunny

A post shared by Kristin Andersen (@kirstyandersen) on

 

Tiss i denne koppen

Posted on

Jeg har vært hos legen igjen. Det er en uke siden, og en dag, siden operasjonen, og jeg har fått blærekatarr, eventuelt urinveisinfeksjon.  Det føles i hvert fall slik. Jeg har hatt dette mange nok ganger til å kjenne igjen symptomene.  Jeg leverte morgenurinen min i går,  gikk med den i hånden i et lite beger gjennom byen på vei til Svingen Legesenter. Følte meg litt teit, men gadd ikke ha den i en pose. Hadde planlagt å rope:»JA DET ER TISS!» hvis noen hadde stirret. Ingen stirret, dessverre. Damen i skranken forklarte meg at de ikke fant noe i urinen som tydet på at jeg hadde blærekatarr/urinveisinfeksjon. Hun bestilte en time hos lege til meg til dagen etter, altså i dag. Jeg var hos en veldig søt og litt gebrokken turnuslege. Han tok meg på alvor og var grundig. Han skrev ut Selexid til meg som jeg må ta i tre dager, tre piller om dagen. Dersom jeg ikke er frisk igjen etter kuren, skulle jeg komme tilbake med ny urinprøve. Denne skulle så leveres til sykehuset for dyrking. «Da finner vi ut hva slags bakterie du har og hvilke penicillin/antibiotika du må ta for å bli kvitt den. Det kan også hende at du har sopp, har du merket noen endring i utfloden i det siste?» Jeg forklarte han at jeg bare hadde lagt merke til blodig utflod etter inngrepet. Dette er også en spire til bekymring, alt blodet som siver ut av meg som en jevn strøm av, vel blod. Det er mulig at dette er på grunn av at såret begynner å gro, og at sår-skorpen støtes ut. Imidlertid, kan det også være at åren som blødde så mye under operasjonen, har begynt å blø igjen. Dersom jeg fremdeles blør noen dager ut i neste uke, må jeg nok besøke sykehuset igjen. Der får jeg visst noen piller som skal stoppe blødningen. Blir mye piller for tiden, men ingen morsomme dessverre. Mens jeg var hos legen, fikk jeg vite mer om celleforandringene mine. Jeg følte ikke at jeg fikk så mye svar på dette på dagkirurgisk avdeling da jeg var der. De var nok mest opptatt av å kutte og skjære. Det finnes fire grader av celleendringer, der grad en er i liten grad og grad fire er kreft. De to første er ikke særlig alvorlige, men de to siste, derimot, er det litt verre med. Jeg hadde celleforandring grad tre, graden før kreft altså. Etter seks måneder skal jeg ta ny celleprøve. Dette skal jeg gjøre hver sjette måned i to år, deretter hvert år i ti år fremover. Ikke noe å si på oppfølgingen i hvert fall.

 

Ettersom jeg enda ikke har fått svar på om jeg hadde hpv-viruset, og hvilken versjon jeg hadde, har jeg spurt google, og fått svar. Det finnes visst veldig mange varianter av dette viruset, noen relativt harmløse, andre mer aggressive. De to mest aggressive variantene, som over tid kan føre til kreft er hpv 16 og hpv 18. Jeg går ut i fra at det er en av disse jeg fikk. I dag blir alle syvendeklassinger i Norge vaksinert. Jeg vet ikke om det er bare jenter, eller også gjelder for gutter. Menn kan tross alt også være bærere. Vaksinen er gratis, men hvis man velger å ta den i voksen aldre, koser den fra 3500 – 4000 kroner. Når såret mitt har grodd, og immunforsvaret mitt har tatt seg av hpv-viruset, skal jeg igjen ta en test for å sjekke at det er borte. Hvis det viser seg at det er det, vil det ikke dermed si at jeg er immun. Jeg kan fremdeles bli smittet igjen. Helt uaktuelt. Jeg har derfor bestemt meg for å ta denne vaksinen i voksen aldre. Ja, den er dyr, men jeg tror, for min del, at den er verdt pengene. Bruker man kondom under samleie, reduseres risikoen for å bli smittet av hpv med 50 – 70 %. Man kan allikevel risikere å bli smittet fra de områdene som ikke dekkes av kondomen.  Noen former for hpv gir kjønnsvorter. Jeg er i grunnen veldig glad for at jeg, tross alt ikke hadde denne varianten. Andre versjoner kan gi cyster. Dersom man har maks uflaks, kan man også risikere å gi oralsex til en person med aggressiv hpv-smitte og ende opp med å få kreft i tunga, ja det er mulig.  Jeg kjenner at sex ikke er så gøy lenger.  Apropos sex og romantikk, snart er det 14. februar, også kjent som Valentinsdagen. I den anledning har jeg vært i en blomsterbutikk og kjøpt noen fine roser fra meg selv, til meg selv. Damen bak disken syntes nok at det var litt trist, for hun kom til å nevne at det kunne jo hende jeg fikk blomster fra noen andre også. Synes ikke det gjør noe om jeg ikke gjør det.

Fine roser i min "Edison Bulb Vase".

Fine roser i min «Edison Bulb Vase».

I går fikk jeg disse søte vantene i posten. Jeg har bestilt litt fra eBay igjen. De kostet bare 15 kroner da. De matcher, helt tilfeldig, faktisk min nåværende neglpynt.

10978495_10155202586330596_2919566895261854294_n

 

I går skiftet jeg i buret til «Sjefen». Han hoppet masse fritt i stua, og koste seg verre. 

#bunny #kanin #kjæledyr #mypet #Sjefen #happybunny

A post shared by Kristin Andersen (@kirstyandersen) on

 Se så søt han er. Noe annet som kanskje ikke er så søtt, men veldig kult, er disse veskene jeg kjøpte på Bagorama i gågata ,etter at jeg hadde fått lønn. De var nedsatt med 50 %, og kom på 1500 kroner tilsammen. Jeg klarte ikke la være. 

#guess #leopardprint #clutch #vesker #bags #socool #Bagorama #happy #shopping #handlelykke

A post shared by Kristin Andersen (@kirstyandersen) on

I morgen er det lønningspils med jobben.  Damen på apoteket fortalte meg at det var ok å drikke litt selv om jeg tok Selexid. Dette gledet meg å høre, da jeg har behov for å slappe av og kose meg litt i festlig lag.

Ta av deg trusa og legg den i lomma

Posted on

Jeg har endelig litt tid og overskudd til å blogge litt om hvordan ting har vært den siste tiden. Operasjonen er gjennomført. Jeg har vært i gjennom konisering av livmorhalsen, som det så fint heter. Dette innebærer at jeg har fått  skåret bort de delene av livmora med celleforandringer. Kirurgen brukte laser for å utføre inngrepet. Visstnok er kniv og skalpell noe som hører fortiden til. Dagene før operasjonen var nervepirrende og slitsomme. Jeg hadde aldri ligget på operasjonsbordet før. Jeg visste ingenting om noenting av det som skulle skje. Jeg både ville, og ikke ville, ha narkose. Jeg hadde ikke lyst til å klippe neglene mine korte, selv om det sto i heftet jeg fikk tilsendt i posen at neglelakk skulle fjernes og negler klippes. Heller ikke fristet det særlig å fjerne  piercinger. Jeg kommer til å bruke evigheter på å feste smykket igjen, tenkte jeg. Dette er jo i  og for seg et ganske trivielt problem i det store og hele, men det opptok meg merkelig nok, i likhet meg neglproblematikken.  Jeg fikk vite at man fjerner piercinger for å unngå brannsår, et faktum som virket noe ulogisk før jeg fant ut om laseren. Neglene, derimot, lot jeg være både lange og med neglelakk. Dette var visst heller ikke noe problem, selv om det ikke var helt ideelt. Grunnen til at man ikke skal ha neglpynt, er at man skal kunne se det på neglene dersom en pasient mister bevisstheten, eller får for lite oksygen under en operasjon. Da blir de blå. Jeg fikk ikke narkose, men lokalbedøvelse. Derfor var det heller ikke så viktig med gjennomsiktige negler. Jeg hadde med meg mamma og noen venner på venteværelset. Vi satt plassert i 3. etg, dagkirurgi. Jeg skulle egentlig opereres klokken 11.00, men fikk beskjed dagen før om at operasjonen var fremskyndet til klokken 09.00. Like greit, tenkte jeg. Før inn, før ferdig. Selvfølgelig var det ikke fullt så enkelt. Jeg måtte først vente ute i venteværelset til klokken 10.00. Noe med klargjøring av operasjonssalen. Helt greit for meg. Kunne da klare en time til. Hadde ikke spist siden klokken 18.00 kvelden i forveien, men jeg var ikke spesielt svimmel eller kvalm av den grunn. Adrenalinet holdt meg nok i gang. Deretter kom det en koselig pleier og hentet meg inn på oppvåkningen, hvor jeg skulle sitte i en nitrist pysj og en enda tristere badekåpe og vente på at det ble min tur. Jeg fikk servert noen gigantiske piller og et lite glass vann. Beroligende. Før jeg ble «beroliget» måtte jeg imidlertid streve med å få i meg pillene.

 

Jeg har alltid hatt problemer med å svelge store piller. Det virker som et uoverkommelig hinder. Jeg gjorde derfor slik jeg alltid gjør når jeg står overfor slike utfordringer; jeg delte dem i små biter. Etter en stund var alle delene svelget. Sykesøsteren dukket opp for å sette inn en kanyle i armen, noe som skulle by på problemer ettersom åren «rullet vekk». Etter et nytt forsøk, og en ny arm, fikk hun det heldigvis til. Hun la ut om store nåler og diverse andre skremmende ting der jeg satt, men det gikk ikke særlig inn på meg. Tror pillene hadde begynt å virke. Plutselig var hun borte igjen, og jeg var overlatt til meg selv i en lenestol bak en skjerm. Det var flere andre på «oppvåkningen». Noen lagde mer lyd enn andre. Til å begynne meg trodde jeg kilden til en usedvanlig støyende person kom fra en veldig gammel dame med pipestemme som klaget over smerter. Det viste seg at den tilhørte en ung jente. Så feil kan man altså ta. I det som virket som en evighet hørte jeg på: «Det gjøøør sååå voooooondt!» Det begynte som lav sutring, og økte i volum lik en vekkerklokke. Hun hadde nok helt sikkert vondt, og jeg burde nok ha syntes synd på henne, men alt jeg kjente var nervøs irritasjon og trangen til å kvele henne med en pute. Smerteropene varte en stund, akkompagnert av en telefon som ringte og ringte. Trodde et øyeblikk jeg skulle bli gal. Det hadde nemlig gått noen timer siden jeg ble plassert i stolen, blodsukkeret var lavt og lunta kort. Etter at kvinnen som ikke var en gammel dame begynte å kaste opp, fikk hun enerom. Jeg tenkte mye på hva slags operasjon hun hadde tatt. Håpet inderlig at det ikke var den samme som den jeg skulle ta. Timene gikk, og jeg var sikker på at de hadde glemt meg. Jeg tror nok jeg må ha ventet i den stolen i ca 4 timer. Plutselig var det min tur. Jeg ble presentert for teamet av leger jeg skulle ha rundt meg, hele 3 stykker. De stilte festlige spørsmål av typen:»Har du løstenner?». Etter at jeg hadde ledd meg ferdig, svarte jeg at det hadde jeg ikke. Jeg ble så bedt om å ta av meg trusa og legge den i lomma på den kjipe slåbrokken, hvor jeg faktisk glemte den. Det morer meg litt at det kanskje et eller annet sted på avdelingen går noen med trusa mi i lomma. Mest sannsynlig har den blitt funnet, men det er morsommere å late som om den ikke har det. Jeg hadde selvfølgelig på meg truse da jeg dro hjem. Var ikke så loka, selv om jeg riktignok ikke fant utgangen til venterommet. Den var rett ved siden av meg. UTGANG. Store bokstaver på en diger dør, men nei jeg måtte altså spørre om veien. Det var visstnok ikke første gangen noen hadde gjort det, heldigvis. Følte meg rimelig teit allikevel.

Truseløs og ikledd den treige pysjoverdelen, ble jeg plassert på operasjonsbenken. Jeg la meg tilrette og de festet en slange med sovemedisin til kanylen i armen. Vet ikke hva jeg fikk, men jeg slappet i hvert fall ganske greit av. Fikk en del lokalbedøvelse nedentil også. Jeg rakk å tenke at dette var jo tross alt ikke så ille, før de begynte å skjære i meg. Var visst vondt likevel ja. Kjente det for å si det sånn. Sovemedisinen ble byttet ut med smertestillende. Tårene rant. Jeg lå og lyttet til pipene, som jeg regner med var lyden av pulsen min, og samtalen mellom to kirurger om hvor mye de skulle ta og hvor de skulle skjære. Inngrepet skulle vare i 20 minutter. Jeg vet ikke om det varte i 15 minutter eller en time. Jeg hadde ingen begreper om tid, men til slutt var de endelig ferdige med å «dra i livmora mi». Det var ganske ubehagelig. De festet på meg en slags truse og et bind. Måtte regne med å blø litt. Planen var at jeg skulle gå inn på «oppvåkningen» for egen maskin. Fungerte dårlig. Jeg forpurret den planen ved å bli akutt kvalm og fryktelig svimmel. «Hun er visst litt blek». «Vi trenger en seng!» Plutselig fikk jeg kvalmestillende i armen. Jeg må si at det var forskjellen på helvete og himmel. Jeg ble trillet inn til de andre ventende pasientene, og ble endelig spurt om jeg ville ha noe å spise eller drikke. Gjett om jeg var klar for det. Jeg helte nedpå med juice og fikk i meg brødskivene. Overraskende godt pålegg. Legene fortalte meg at jeg hadde vært en veldig flink og rolig pasient under operasjonen. De skrøt av neglene mine også, prydet med rosa neglelakk og hodeskaller for anledningen.

Litt blek etter inngrepet.

Litt blek etter inngrepet.

1533866_10155200543410596_3461083680352461632_n

Mens jeg lå i sengen og slappet av, dukket det plutselig opp en ny lege. Han presenterte seg og informerte meg om at det nå var tid for operasjonen min. «Nå skal du trilles inn». Jeg svarte med en forbløffet, og litt snøvlende stemme at jeg jo nettopp hadde blitt trillet ut. «Skal jeg inn igjen?». Han innså at han snakket med feil pasient og lurte fælt på hvor hans pasient hadde blitt av. Det er nok lurt å følge med ja. Da klokken var blitt 15.15 hadde jeg kommet meg såpass mye at jeg fikk lov til å dra hjem. En av legene fra teamet mitt informerte meg om rekonvalesensen og hva jeg skulle gjøre og ikke gjøre. Fikk med meg en brøkdel av det hun sa. Heldigvis fikk jeg et ark med viktig info og et nummer jeg skulle ringe hvis jeg hadde noen spørsmål. Da jeg hadde funnet riktig dør, og møtte igjen folka mine, som for øvrig virket veldig glade for å se meg, var det på tide å komme seg hjem.  I løpet av ventetiden, hadde en strøm av gode venner vært innom for å ønske lykke til. De fikk ikke slippe inn der jeg satt, men det er koselig å vite at de bryr seg. Mamma hadde reist fra Vikersund for å være hos meg operasjons-uka. Både hun og min kompis, Øyvind, var på plass på venterommet. Øyvind måtte styre meg i retning bilen sin, ettersom jeg var på vei mot bilen ved siden av. Jeg hadde vært så heldig å få en bukett med vakre blomster av noen venninner, og det eneste som sto i hodet på meg var at jeg måtte skaffe meg en vase. Jeg hadde jo ingen. Piercingene hadde jeg satt inn igjen. Jeg overtalte en sykesøster til å sette inn den som var vanskelig å feste. Det neste på agendaen var derfor denne vasen. Mamma, Øyvind og jeg toget  inn i en blomsterbutikk. Valg av passende vase ble gjort. Egentlig var den ganske upassende, da det i ettertid skulle vise seg at den lakk. Etter vasekjøpet var det tid for sushi. Hadde gledet meg til det hele dagen. Jeg mumset lykkelig i meg laks og ris og gledet meg over at fasten endelig var over.

 

Det var godt å komme hjem  til sofaen etter koniseringen. Hele greia, inkludert den lange ventetiden og alle dagene i forveien med nervøsitet og dårlig søvn, tok på mer enn jeg hadde forventet. Jeg følte meg som om jeg hadde blitt overkjørt  av en dampveivals, ikke bare fysisk, men også mentalt. Jeg antar dette er en ganske vanlig reaksjon. Da det var bysselalle-tid oppdaget jeg plutselig noen merkelige utvekster på kroppen, som skulle vise seg å være elektroder. Legene tar seg vel ikke tid til å fjerne disse.

10982465_10155200677790596_1253569216417334134_n

De etterfølgende dagene hadde jeg nok å ta meg til. Jeg hadde fått beskjed om å holde meg i aktivitet, sløving på sofaen var ikke lov. Etter en operasjon blir man ofte oppmuntret til å være aktiv for å hindre dannelsen av blodpropp. Mamma og jeg gikk på cafe med gode venner av meg, vi var på shopping og sist, men ikke minst spiste vi mye ute. Vi brukte nok en del penger, men det var verdt det. Vi var også på besøk hos Jane og Elise, hvor vi fikk servert gode brownies.

På Egon med mamma.

På Egon med mamma.

Lørdagen var det «posesalg» på Strandtorget, nærmere bestemt på BikBok. Man kunne forsyne seg med ti plagg til 150 kroner. Billig. Det var ikke mulig å prøve plaggene, ettersom de befant seg på stativ ved en bod, et stykke unna butikken, ja faktisk i en annen etasje. Mamma og jeg møtte opp rett etter at det hadde åpnet, klare til shoppingdyst. Vi hadde ikke tatt oss tid til frokost engang. Førsteprioritet var å sikre seg de beste plaggene før det ble tomt. Etter at tyve plagg var trygt plassert i to poser, kunne vi spise. Jeg har fått streng beskjed om at jeg ikke får bære tungt. Synes dette er et veldig relativt begrep, men jeg har fått erfare at det ikke trenger være så veldig tungt før man kjenner det i livmora. Det så nok litt rart ut at mamma, etter vårt besøk på Strandtorget, bar et lass med poser, mens jeg ikke bar noen. Jeg fikk etter hvert byttet ut den lekkende vasen med en mye kulere en som jeg kjøpte på Libertine i gågata. Der har de mye fint, og dyrt. 300 kroner for en vase er jo litt i dyreste laget, men den var så utrolig kul at jeg brukte mine siste slanter på den. Lønningsdagen var tross alt like rundt hjørnet. Hvor kul er ikke denne?! 

#roser #flowers #blomster #edisonbulbvase #catherinegrandidier #cool #instacool #pent

A post shared by Kristin Andersen (@kirstyandersen) on

Den lekkende vasen ble tømt for vann. Den egnet seg fremdeles til falske blomster. Den var jo tross alt for fin for å kastes, og jeg hadde, som vanlig,  ikke tatt vare på kvitteringen.

10991146_10155200823615596_5536939636538783354_n

 

Jeg avslutter med dette artige bildet av mine herlige jenter ❤

1506829_10204767057590847_877650294700692009_n (1)

 

God natt 🙂

Lars - FTW!

Mennesket. Mannen. Mysteriet.

@LarsMDG

Kanskje bare babbel?

The WordPress.com Blog

The latest news on WordPress.com and the WordPress community.