RSS Feed

Tag Archives: kanin

Litt Maihaugen og pus møter kanin

Posted on

Den 21. mai var jeg og Bill Morten en liten tur på Maihaugen. Det er så koselig der.  Vi kastet noen brødsmuler til endene og matet i samme slengen de store karpefiskene som holder til der. Jeg regner med at de er satt ut i vannet .

36770698_10160677006735596_1169184441222823936_n

Store fisker. 

Etter at vi hadde tuslet rundt en liten stund, gikk vi ned til meg for å bære Lillebror i reiseburet bort til Ida. Kanin skulle få møte pusekatter. Bill Morten var snill og hjalp meg med å bære buret deler av veien før han gikk hjem. Jeg festet sæle og bånd på kaninen og håpet på det beste. Ida hadde med seg Luna i bånd. Vi slo oss ned i hagen hennes. Lillebror vimset rundt på typisk kaninvis og var akkurat passe interessert i pusen.  Han var i nærheten, men var ikke påtrengende. De hilste litt på hverandre. Møtet gikk bra.

36780814_10160677098620596_443478961272389632_n.jpg

Lillebror møter Luna.

Jeg måtte løpe litt rundt hos Ida også. Det ble ikke så mye stillesitting, nei. Jeg ble ganske sulten etter en liten stund, og klarte å overtale Ida til å bli med meg bort i parkcafeen. Jeg var ganske rastløs denne dagen. Det hender seg jeg er det, vil være overalt samtidig. Sikkert ganske frustrerende for andre.  Før vi gikk, lot vi Lillebror møte Zafira. Hun snuste på han gjennom buret først. Deretter, da vi åpnet det, gikk hun halvveis inn.  Vi hørte litt slikke/vaske-lyder, så også dette møtet gikk bra.

36854070_10160677202985596_7613780472279072768_n

Selfie fra cafeen.

Maten i cafeen var kjempegod. Vi spiste og koste oss. Etter maten synes jeg å huske at vi så noen episoder av True Blood hos Ida. Jeg fikk vond i hodet og følte meg litt kvalm, så jeg måtte dra hjem ganske tidlig dessverre. Jeg avslutter med videoen av Lillebror som spiser løvetannblader.

Lillebror spiser løvetannblader.

Reklamer

Pizza på jobb og tur med Lillebror

Posted on

Søndag 13. mai, dagen etter Grand Prix-feiringen, var jeg på plass på jobb. Ettersom jeg ikke hadde tatt helt av lørdagen, var jeg heldigvis i ganske god form. Siden det var mye å gjøre og lite folk, ble det lokket med pizza. Jeg har hatt en del kjipe dagen-derpå-opplevelser, men denne søndagen var helt innafor.

36640242_10160666109675596_6986637198917369856_n

Over til noe helt annet. Den 20. mai testet jeg ut hvordan det ville være å gå tur med Lillebror. Det er ikke bare bare å gå tur med en kanin, den går hvor den vil når den vil. Kratt, busker og groper er spesielt spennende. Ida var med og tok mange flotte bilder av oss. Det var nok ganske underholdende å se på hvordan Lillebror gikk tur med meg. Det var tydelig hvem som var sjefen.

36675533_10160666152570596_7049235058766381056_n

36649180_10160666169475596_4166345772947734528_n

Så søt.

36664507_10160666230165596_2731740526154874880_n.jpg

36708857_10160667759590596_1079796422217302016_n

36755260_10160668874930596_2533918301050896384_n

36696295_10160668883790596_1683950737098276864_n.jpg

Så søt hale.

36744878_10160668899325596_4445087582795071488_n

Vi var bare i gresset rett utenfor leiligheten, så mens vi var ute dukket naboene opp. Datteren til Håkon, Ariana kom med gulrøtter til Lillebror, noe han satte pris på.

36688198_10160669067275596_902163704500453376_n

Ariana gir gulrot til Lillebror.

36725243_10160669103455596_6718989323955339264_n

Etter at vi hadde «hoppet fra oss», slo Ida og jeg oss ned på verandaen med en flaske vin. Det var en koselig dag.

 

 

 

En rampete Lillebror og noen heite menn

Posted on

Lillebror er en kosete og tillitsfull kanin, men han kan også være ganske rampete.

34102778_10160522658070596_9165607887819505664_n.jpg

Kosegutt.

Den 23. april fant Lillebror ut at han skulle hoppe ut av innhegningen og sette seg på pallebenken, hvor han veltet beholderen med kaninmat. Det var pellets overalt, til stor glede for ugangskråka. Jeg plukket han opp, skjente litt på han;»Fy da det var ikke pent, men åhh du er jo søt da» (kose kose) og plasserte han tilbake i innhegningen.

34103741_10160522724325596_691917663722536960_n.jpg

Fornøyd med seg selv.

34214363_10160522757305596_769664427275321344_n.jpg

Ettersom jeg ikke kunne la Lillebror være ubevoktet i basen lenger, måtte han og Nille sitte i buret mens jeg var på jobb eller andre steder. Jeg la en plan om å lage et tak som ville gjøre det klin umulig, selv for en overivrig utbryterkanin, å komme seg ut. Mer om dette senere.

Ettersom jeg nylig hadde hatt bursdag, sendte Hege og Anders meg en utrolig kul gave i posten; En Tardis-dørmatte. Hvor kult er ikke det?! Jeg ble naturligvis veldig glad.

33899695_10160522880190596_4347636763418689536_n.jpg

Den 27. april skulle Ida, Thea og undertegnede på Chippendales i Maihaugsalen. Denne gangen hadde vi kjøpt billetter til første rad. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Vi skulle virkelig nyte synet av disse heite, veltrente danserne. Thea kunne dessverre ikke bli med ettersom hun måtte jobbe, men Siv kjøpte billetten hennes og ble med oss.

34157340_10160522960790596_1084903181281918976_n.jpg

Ida, meg og Siv.

34132551_10160523013965596_4525283834916241408_n

Showet var bra, som forventet, men kanskje ikke like bra som forrige gang. Noen av gutta hadde gitt seg, og nye hadde sluttet seg til gruppen. Man kunne tydelig se hvem som mekanisk utførte koreografien og hvem som virkelig elsket å underholde oss.

34284687_10160523092380596_7125347239370686464_n.jpg

34258780_10160523104950596_5754809611710365696_n

34187367_10160523117300596_8734318099567738880_n.jpg

De kan spille og synge også.

34309142_10160530625330596_2981338569127231488_n.jpg

34266489_10160530629150596_852486463487475712_n.jpg

Gutta pleier å hente noen tilskuere opp på scenen.

34441774_10160530638580596_8489204681057239040_n.jpg

Her snakker vi magemuskler.

Mozart spiller gitar  Gutta serverte et forrykende show og tilskuerne hoppet opp og ned mens de hylte i ekstase. Siv var ikke like gira som oss, men jeg hadde inntrykk av at hun syntes det var en artig opplevelse. Vi var allikevel ikke de mest gale jentene på første rad. Man kan tulle med at man vil hoppe opp på scenen, men ei jente gikk litt lenger og gjorde det. Hun ble pent geleidet ned igjen av en jovial chippendale. Hun var ganske så full, sånn :»Kommer- hun- til -å -sovne/kaste- opp- eller -ikke-full.» Lurer på hva hun tenkte da hun våknet opp dagen derpå og svakt erindret hva hun hadde gjort. Etter showet fikk vi muligheten til å bli avbildet sammen med de kjekke mannfolka. Vi anså det som vel anvendte penger.

34417999_10160530727890596_1221279581319725056_n.jpg

34455145_10160530840505596_5446735408614342656_n.jpg

34529481_10160545499970596_5508133757112025088_n

Etter at vi hadde fått bildene, tuslet vi ned til Brenneriet for å delta på Afterpartyet. Mens vi trasket nedover rullet en litt sliten bil, ok den kan ha vært helt vanlig, men det begynner å bli litt lenge siden dette her. Mannfolka i bilen lurte på om vi hadde vært på Chippendales, noe vi kunne bekrefte. De mente at vi heller burde satse på noen ordentlige menn, som luktet svette og motorolje og hadde hår på kroppen, eller noe i den duren.  I hodet mitt hadde de en litt bondsk dialekt og luktet nettopp sigaretter, svette og motorolje, men dette kan også være noe jeg innbiller meg i ettertid. Diplomatiske Ida svarte at det ene ikke nødvendigvis behøvde å utelukke det andre. Jeg hadde muligens ikke vært like snill. De rullet videre i «vraket» sitt, neida, og vi ankom etter hvert Brenneriet. Jeg dyttet i meg en nøttebar så jeg slapp å kjøpe noe å spise ute. Da vi ankom, hadde det bare kommet noen få dansere. Resten skulle komme om ikke så veldig lenge forsikret dørvakten meg om.  Etter litt om og men ble det noen selfier med noen av de som var der.

35130719_10160558908445596_4939228827239841792_n

31395103_10160389803700596_8345817292369559552_n.jpg

34894291_10160558950570596_4714157624508022784_n.jpg

Selfie med Ida.

35051435_10160559252720596_2464499792617668608_n.jpg

Fint bilde av Ida, men jeg derimot….

35076935_10160559011450596_484028323039543296_n.jpg

Denne «fanget» jeg ikke før på slutten av kvelden selv om jeg tror han var der fra begynnelsen. 

Endelig ankom de to som vi helst ville ta bilde sammen med; Justin Rohdes og Mozart.

Danserne

31363372_10160389899475596_6230461009060954112_n.jpg

Jeg er ganske happy her ja.

Justin Rhodes på instagram. Anbefales på det sterkeste å følge. Seriøst!

Både Ida og jeg hadde kjøpt oss merch fra Chippendales. Begge valgte en kul topp, som vi fikk gutta til å signere. Det som er dumt her er at de ikke signerte med vannfast blekk. Vi kan derfor med stor sannsynlighet anta at signaturene vil forsvinne i vask. Jeg har derfor to valg; Ramme inn toppen og henge den opp på veggen, eller ta et veldig fint bilde av den for så å bruke den. Toppen var ikke billig, så jeg heller mot sistnevnte.

34963503_10160559275095596_2392607554820636672_n.jpg

34963058_10160559283480596_3115626923569446912_n.jpg

Da vi hadde skravlet litt med gutta og fått unnagjort signeringen, stakk vi videre på Paddys for å møte en kompis, som selvfølgelig ikke var der. Vi vurderte å stikke hjem, men så dukket han sjanglende opp og dro oss med på nachspiel istedenfor. Det ble alkohol og mat. Det ble sent også. Vi tok drosje tilbake fra nachet før det ble altfor sent. Dagen etter skulle vi på konsert med Staut, og det var jo dumt å ikke være i form til det.

 

Dragevinger og sommerkos

Posted on

Dagen etter at jeg var tilbake igjen i Lillehammer, etter utdrikningslaget til Liv Katrine, hadde jeg en avtale hos Redneck Tattoo. Jeg har i lang tid ønsket meg et nytt kunstverk på kroppen, men hverken visst hva det skulle være eller hvor på kroppen jeg skulle ha det. Jeg visste at det skulle være en drage, men det var også alt. Det var en dag jeg satt i parkcafeen med Henia og Raymond, at det hele løsnet.

13516624_10157119364925596_6666348615126712526_n.jpg

Henia og meg.

13615290_10157143118300596_8735937060551087916_n.jpg

En liten nysgjerrig og sulten krabat besøkte tallerkenen til Henia.

Vi diskuterte tatoveringer og jeg googlet noen tegninger og bilder, litt sånn for moro skyld egentlig, og der dukket den opp, mitt fremtidige kunstverk. Jeg ble selvfølgelig helt overgira og kunne ikke få bestilt meg time fort nok. Jeg var heldig. Fikk en time ikke veldig langt frem i tid. Hadde det vært mulig, hadde jeg gjort unna tatoveringen der og da, mindre tid å grue seg på, men det var naturligvis ikke mulig. Den 27. juni var jeg klar som et egg, et nervøst et vel og merke. Jeg hadde heldigvis med meg Henia og Raymond, som mental støtte. Heldigvis var det slettes ikke så vondt som jeg hadde forestilt meg. Det tok ca 35 minutter.

 

 

13659211_10157175488480596_832387016598458484_n.jpg

På Redneck tattoo.

 

 

13502080_10157111961530596_8914184772593428444_n.jpg

Mine nye dragevinger, rett etter at de var ferdige.

 

13692540_10157175513845596_3099172078868605112_n

Etter at vingene har blitt smurt med vaselin.

13516613_10157119737890596_4222645294986907084_n

 

 

 

 

Jeg var, og er fremdeles, overmåte fornøyd med resultatet. Gira som en duracellkanin, spratt jeg ut av studioet. Henia måtte på jobb, men Raymond og jeg stakk på Heim, hvor vi møtte Ida og andre kjentfolk. Koselig var det. Mens jeg er inne på temaet kunst, as in kroppskunst osv, synes jeg det er verdt å skrive om bildet jeg har fått Jack til å male til meg. Jeg har nevnt tidligere at Jack er en fyr med mange talenter. Han malte en kanin til meg, jeg insisterte på at det måtte være en kanin. Den ble kjempesøt. Jeg har hengt opp bildet på kjøkkenet.

13716099_10157175592420596_729684324262728215_n.jpg

Kaninen som Jack malte til meg.

Før jeg fikk sommerferie og dro til Modum, hadde jeg litt kvalitetstid med min venninne Ida. Jeg har blitt kjent med henne gjennom Rita, kjæresten til Lars. Rita og Ida pleide å bo sammen før Rita og Lars flyttet sammen. Det viser seg at Ida og jeg har masse til felles. Vi er like opptatt av serier som Doctor Who og Torchwood, og vi har samme forhold til Nemi og drager. Vi har nerdet sammen gjennom de nyeste sesongene av Doctor Who, og nå har vi begynt på sesong 1 igjen.

13697274_10157175850315596_641775389088424014_n

Ida og meg.

 

 

 

 

PerfectShadeOfGrey

Posted on

Det er mye snakk om «grey» , as in «50 shades of» i disse tider. Selv har jeg ikke lest noen av bøkene, eller sett filmen. Kommer sikkert til å gjøre det før eller senere, men det har ikke vært på prioriteringslisten. Imidlertid elsker jeg fargen. I lengre tid nå har Sjefen vært «enebarn». Han har hoppet omkring, og virket lykkelig nok, men det har jo hele tiden vært planen at han skal få en kaninvenn. Ikke noe slår en artsfrende, tross alt. Noen han kan humpe på og vaske ørene til. Det virker som om det har vært «kanintørke» i Lillehammer. De som har kommet inn, har enten vært feil rase eller kjønn. Missforstå meg rett, de har vært veldig søte, dvergvedder-guttene, der de har hoppet rundt med hengeørene sine, men jeg var på jakt etter en søt hermelin-jente. Plutselig en dag fikk jeg en telefon fra dyrebutikken på Strandtorget. Jeg ble informert om at det nå hadde kommet inn et kull med hermelin-kaniner, og at en av dem var en liten jente. Jeg dro ned dit dagen etter for å ta en titt. Det var jo tross alt ikke sikkert det var «den rette». Jeg ble supersjarmert ved første blikk. Noe så nydelig. Bestemte meg der og da for at jeg skulle ha henne med meg hjem.  Kaniner i seg selv er ganske rimelige, burene derimot, og alt det andre utstyret, koster en god del. Jeg hadde planer om at de, etter at de hadde bondet, skulle sitte i samme bur, men få hoppe mye fritt rundt når jeg er hjemme og kan følge med. Slik det er nå, når hun er såpass liten, må de ha hvert sitt bur. Jeg hadde planer om å kjøpe et som ikke var så altfor stort, og dyrt, ettersom hun jo ikke skulle bo der permanent, men de hadde bare store dyre bur, så da ble det jo et slikt et. Nå har hun i hvert fall masse plass. Jeg var på Strandtorget med Camilla og nevøen hennes, men ingen av oss kunne bære det store buret. Hverken jeg eller Camilla kunne bære tungt, jeg på grunn av operasjonen og Camilla fordi hun er høygravid. Jeg hadde ikke akkurat lyst til å tvinge en stakkars tolvåring som ikke kjente meg til å bære det heller, så jeg fikk en drosjesjåfør til å hjelpe meg. Han bar alt sammen ut i bilen, neste stopp Grønstads Gate. Kaninjenta mi har fått navnet Nille, og hun har en perfekt nyanse av grå.

Første møte med Nille.

Første møte med Nille.

10361331_10155232728935596_5994448275873001132_n

Nille utforsker de nye omgivelsene.

Nille utforsker de nye omgivelsene.

Nydelig farge.

Nydelig farge.

Hun går nesten i ett med kosebuksa.

Hun går nesten i ett med kosebuksa.

#socute #vaskeseg #babybunny #kanin #jente #Nille #newpet #skjønneste #hermelin

A post shared by Kristin Andersen (@kirstyandersen) on

 

#Nille #socute #cutenessoverload #babybunny #hermelin #jente #kanin #kjæledyr

A post shared by Kristin Andersen (@kirstyandersen) on

I tillegg til å ha kost med kaninen, som jeg jo i grunnen har lyst til å gjøre hele tiden, har jeg passet på å gi Sjefen, kaninen ikke mannen, mye oppmerksomhet. Vil jo ikke at han skal føle seg glemt eller utenfor. Jeg lot han hoppe ute for å se hvordan han reagerte på buret, og hun som holder til inne i det. Han ble helt kjempegira. Løp rundt og rundt og prøvde å komme inn i det. Jeg syntes han ble litt i overkant ivrig og voldsom, så jeg passer godt på når han har utetid. Vil jo ikke at han skal skade henne gjennom sprinklene heller. Hun er jo så bitteliten. Han blir stor i forhold.

 

Ellers har jeg fordrevet tiden med å konstant sjekke postkassa etter svar på prøver, og etter pakker fra eBay. Ingen svar å oppdrive, men heldigvis noen pakker. Jeg fikk hjertet i halsen en dag jeg så en stor konvolutt med KREFTFORENINGEN i, helt riktig, store bokstaver. Jeg innså heldigvis fort at det bare var det vanlige «tiggerbrevet» som hadde dumpet ned i postkassen min. Det ville jo uansett ha stått «Sykehuset Innlandet» på den konvolutten jeg venter på.

Marc Jakobs-øredobber i gull. Bestilt via ebay.

Marc Jacobs-øredobber i gull. Bestilt via eBay.

I de siste dagene, har det vært mye sol. Dette er naturligvis et gledelig fenomen. Det har blitt mer vårlig, og det er deilig med sol igjen, men øynene mine synes ikke det er spesielt artig. Det er veldig skarpt lys ute, og kombinasjonen snø og sol er vond. For ikke så lenge siden måtte jeg gå hjem fra jobb med migrene. Jeg klarte ikke sitte ut den siste halvtimen. Jeg ante ikke hva de jeg snakket med sa eller hva jeg selv svarte. Alt jeg klarte å tenke på var hvor kvalm og dårlig jeg følte meg. Dataskjermen og lyset i taket var uutholdelig.  Jeg sjanglet hjem og la meg under en kjølig dyne i stummende mørke. Slik har jeg det noen ganger. Særlig om senvinteren og våren. Påsken kan være en utfordring. Dagen etterpå var jeg ikke det spor bedre. Jeg ringte til jobben og tok ut en egenmelding. Fikk i meg litt mat og drikke og koste med Nille i mørket. Jeg ble heldigvis gradvis bedre, og jeg kom meg på jobb igjen dagen etter, som var en lørdag. Etter jobb var jeg  på fest hos Lars. Heldigvis var jeg i form til det.

Hos Lars. Jeg var kald, så jeg kapret meg et pledd.

Hos Lars. Jeg var kald, så jeg kapret meg et pledd.

Ettersom jeg hadde tatt Zyrtec og jeg var flink til å få i meg masse vann, var jeg heldigvis i fin form på jobb dagen etter. I går hadde jeg en herlig fridag, som jeg tilbrakte sammen med herlige folk. Jeg besøkte Camilla og Kenneth i huset deres. De har fått det veldig fint. Camilla hadde bakt en god gulrotkake, fra bunnen av. Flink. Henia kom også en tur innom. Vi skravlet og koste oss. Etter en stund lagde Camilla innbakte pølser. Helt genialt godt. Det skal jammen jeg begynne å lage også veit jeg. Hege dukket også opp i løpet av kvelden. Klokken 20.00 dro Lars og jeg ut for å spise på den indiske restauranten i byen. De har utrolig god mat der. Vi delte en flaske rødvin og spiste butterchicken med hvitløksnanbrød til. Himmelsk godt. Rita jobber der, og siden det ikke var noen andre enn oss der, kunne hun skravle med oss.

God stemning på Lundegården.

God stemning på Lundegården.

Det var i det hele tatt en veldig koselig fridag.

Ukens neglpynt.

Ukens neglpynt.

Jeg avslutter blogginnlegget med et bilde av ukens neglpynt.

Aktivisering av Sjefen og irriterte celler

Posted on

Vi er kommet godt i gang med januar måned, og jeg er glad for hver dag jeg er nærmere sommeren. Snøen laver ned til alle døgnets tider, og legger seg over blank is. Jeg har allerede falt en gang i år, og jeg tviler på at det kommer til å bli den siste. Jeg synes fremdeles tapet av Yasmine er tungt, og det ble ikke bedre av at jeg i følge legen min har «irriterte/hissige celler i livmora. Jeg begynte å le da han sa det. Følte meg litt som «Charlotte» i «Sex & The City» da hun hadde en «deprimert vagina».  Det er mange grunner til å bli litt hissig, for eksempel dårlig fyllesex , men det er ikke derfor cellene er blitt som de er, eller det kan jo for så vidt være noe av grunnen, indirekte. Altså, sex generelt, enten den er bra eller ikke. Hvert tredje år må alle kvinner over 25, ta celleprøve av livmora, dette for å forebygge utviklingen av kreft. Vanligvis har ikke det bydd på problemer for meg. Alt har vært i sin skjønneste orden der nede, helt til nå da. Det ble fastslått at det var endringer. Derfor måtte jeg ta en ny prøve hos fastlegen. Jeg kom meg gjennom den noe ubehagelige prøven. Klarte å unngå å besvime denne gangen. Etter å ha ventet en stund, fikk jeg beskjed om et jeg hadde fått time på sykehuset for å ta en biopsi. Telefonen kom noe overraskende på meg, med tanke på at jeg ikke hadde fått brevet med resultatet og henvisningen. Jeg var naturlig nok ganske nervøs, da timen var allerede neste dag. Jeg visste ikke hva en biopsi innebar, så jeg gjorde som enhver annen ville gjort, jeg spurte  google. Det var muligens ikke kjempelurt. Der sto det om andre kvinners opplevelser, og om hvor grusomt vondt det var. På dette tidspunktet lå jeg i fosterstilling og gråt. Vil ikke, vil ikke, vil ikke. Etter å ha sovet fryktelig lite og dårlig, var det på tide å dra til sykehuset.Med meg hadde jeg min gode venn, Lars. Han var ikke med inn, men det hjalp å ha han der på venterommet. Jeg stappet i meg sjokolade og cola for å unngå lavt blodsukker.  Så var det min tur Jeg var et skjelvende nervevrak. Både legen og sykesøster forsøkte å berolige og avlede; «Vil du ha bedøvelse?» «Åh så fine negler du har!» osv. Ja takk til bedøvelse. Det var en rar følelse, da bedøvelsen inneholdt adrenalin. Snakker om hjertebank. Det gikk heldigvis fort over. Plutselig var jeg ferdig. Det gikk over all forventning. Muligens fordi jeg hadde forventet intens tortur. Jeg gav legen sjokolade, orket ikke alt selv, og så tuslet jeg ut for å betale. Legen ble kjempeglad for sjokoladen, sa han ikke hadde opplevd å få det av en pasient noen gang. Jeg ble informert om at jeg ville få svar på prøvene etter noen uker. Ettersom jeg var rimelig gira av alt dette adrenalinet, var det ikke snakk om å ta det rolig. Jeg var to turer på Strandtorget, med forskjellige mennesker og var generelt litt her og der.

Litt shopping med Lars på Strandtorget.

Litt shopping med Lars på Strandtorget.

Fant til og med en bjørkestamme i en kontainer, som jeg insisterte på å ha med meg hjem. Synes synd på stefaren til Camilla, som fikk veldig mye bjørkestøv i baksetet av bilen sin. Bjørk flasser. Jeg har sett interiørblogger som har brukt bjørkestammer som en del av innredningen. Det er kjempekult.

Kule bjørkestammen min <3

Kule bjørkestammen min ❤

Jeg kjøpte meg en lys-slynge og et fuglehus på Askepott, interiørbutikken i gågata. Fuglehuset måtte jeg male litt, da jeg ikke var helt fornøyd med fargene. Videre fant jeg ut at det hadde vært fint om huset var «bebodd», så jeg kjøpte to fugler i blomsterbutikken, med det passende navnet Tornerose.

1520627_10155096711835596_6399738589149828439_n

Jeg har følt meg overraskende kreativ i det siste, til tross for at det er kjip januar. Jeg har blant annet fikset på noen cd-hyller fra den gamle tv-benken min. De ble ganske kule om jeg så må si det selv.

10570413_10155096583705596_5676419600995567815_n

10615437_10155096587670596_5433866578160774080_n

 

Da dette var gjort, malte jeg like gjerne tv-benkens skapdør, også denne med sort tavlemaling.

10926221_10155098416185596_5258184005514078702_n

Den skiller seg nok litt ut fra hva folk flest velger å ha på veggen.  Januarmåned er full av snø og bursdager. Jeg har laget masse gaver i det siste. Ikke bare fordi jeg er for blakk til å kjøpe, men også fordi det er mye morsommere å lage dem, i hvert fall for meg. Jeg håper og tror at også bursdagsbarna synes det er litt hyggelig med hjemmelagde gaver. Lars feiret bursdagen sin på Lillehammer Pizzeria. Det var veldig koselig. Jeg fikk inntrykk av at tavlen jeg lagde til han falt i smak.

Lars lyver på alderen.

Lars lyver på alderen.

God stemning på Lillehammer Pizzeria.

God stemning på Lillehammer Pizzeria.

Sjefen, ikke kaninen, men mannen, fikk denne av meg: 

#ledlys #candle #kongle #jar #lakkert #kreativmandag #cone #gjenbruk #gave #gift

A post shared by Kristin Andersen (@kirstyandersen) on

Jeg har også laget en gave til en venninne som snart har bursdag: 

Har laget noen «gaver» til meg selv også da. Ettersom julen jo er over, passet det ikke lenger med krukker med gull-lakk. Jeg pakket dem derfor ned sammen med resten av julepynten, og erstattet dem med disse.

10922629_10155113628440596_3780941085365653567_n

Forrige helg hadde jeg besøk av Hege og Anders. Det var koselig å se dem igjen. Vi var blant annet ute og spiste på Cafe Stift.  God mat og drikke og god stemning. Jeg fikk også julegaven min fra dem. Det var mye fint i pakka, men jeg ble spesielt glad for denne søte genseren.

10407321_10155110140285596_8460014266511205508_n

For to dager siden dumpet det et brev ned i postkassa  med logoen til Sykehuset Innlandet. Grøss og gru. Svar på prøvene jeg tok. Skjelven og litt kvalm åpnet jeg brevet, bare for å få bekreftet det jeg fryktet, nemlig at deler av livmortappen må opereres bort. Dette er naturligvis veldig lurt, med tanke på faren for utviklingen av kreft. Bort med de skumle cellene, men dette krever jo også at jeg legger meg under kniven ikke sant. Jeg følte meg ganske nedslått og lettere deprimert. Det hjalp litt at Remi og jeg lagde mat og så på film etter jobb. Vi så på «Et Kongerike For En Lama», en film jeg har sett så mange ganger at jeg kan det meste utenat. Tror ikke Remi synes den er like morsom som det jeg gjør. Vi lagde også kreativ mat; speilegg formet som ugler, i et tre av bacon med salatblader. Synes det ble ganske fancy. Det var nesten litt trist at vi måtte spise det. Jeg fikk noen kule former til jul av Remi. Har allerede testet ut hodeskallen, og nå skulle uglen til pers.

10647010_10155086638540596_2629416385155369177_n

10929017_10155123210755596_1433261462612495375_n

I dag fikk jeg et mer utfyllende skriv om selve operasjonen og diverse forberedelser man må gjøre før den. Jeg har fått time 04.02 klokken 11.00. Jeg har fremdeles ikke fått klarhet i hva som har forårsaket celleforandringene. Jeg vet det er et virus ved navn HPV (Human papillomavirus) som kan føre til slike endringer. Viruset er seksuelt overførbart, og det er mange kvinner som har det i løpet av sitt liv uten at det trenger å gjøre noen skade. Noen ganger, gjør det imidlertid det. Slik jeg har forstått det, kan det gå bort av seg selv, men jeg vet ikke hvordan det er når det har ført til celleforandringer. Jeg tror det er gode sjanser for at det forsvinner når man foretar en operasjon, eller utskrapning.  Nå vet jeg jo ikke om jeg har dette viruset. Jeg fikk aldri noe entydig svar på spørsmålet. Fikk en mumlende tilbakemelding om at det var vanskelig å se av prøven osv. «Kanskje har du det, kanskje har du det ikke».  En ting er i hvert fall sikkert. Når jeg blir frisk igjen, blir jeg usedvanlig streng på hvem som får være med meg hjem og på soverommet. Ingen håpløse one-night-stands i overstadig beruset tilstand. Kondom kommer også til å være viktig. Ikke snakk om at jeg skal ha mer problemer på den fronten, bank i bordet. Hvis det nå viser seg at jeg har fått dette viruset, så må jeg jo ha fått det fra noen. Er det da slik at man må informere alle man har hatt sex med om at de må teste seg for hpv tro? Jeg aner ikke hvor lenge jeg har hatt det, hvis jeg har det. «Hei du, lenge siden sist, btw du er muligens bærer at et kjipt virus som kan gi deg testikkelkreft». Hadde jeg fått svar i julen kunne jeg ha trykket det på julekort.

 

Ellers går det for det meste i jobb og aktivisering av kaninen. Han har fått hoppe mye fritt. Jeg har forsøkt så godt jeg har kunnet å unngå at han gnager på ledninger, skummelt for han og skummelt for huset. Jeg skal etter hvert gå til innkjøp av noen grinder eller kompostgjerder, som jeg kan sette ut hver gang han skal hoppe. På den måten får han ikke kommet i nærheten av områder med ledninger. Her hopper han litt rundt.

Jeg skal investere i et nytt, større teppe også, slik at han ikke sklir. Jeg har mange planer. Jeg avslutter dette innlegget med bilde av neglene mine. Jeg fikset på dem i går.

10407166_10155127016290596_6146744209205805143_n

 

 

Minus en kanin


Det sies at det hjelper å skrive når man har det vondt. Få ut gørra på sett og vis. Jeg vet ikke om det stemmer. Jeg antar jeg har behov for det, siden jeg sitter her og beveger fingrene, bare to, over tastaturet. Nei jeg har aldri lært meg touchmetoden. Fulgte aldri med i timene. I går døde Yasmine. Det var ventet, men allikevel grusomt og fullstendig hjerteskjærende. Det var på sett og vis også en lettelse da hun tok sitt siste surklende åndedrag.  Ikke mer vondt. Hele familien gråt. Sånn er vi da, veldig følsomme. Dør et kjæledyr tar vi det hardt. Ikke alle gjør det tror jeg. Jeg løftet opp den lille, myke kroppen og prøvde å lukke øynene og den gapende munnen. Lettere sagt enn gjort. Så satt jeg der mens tårene sprutet. Etter en stund var den ikke myk lenger, men stiv. På tide å  oppbevare henne et kaldt sted til hun blir kremert og begravet ved siden av Prozac og Dino. Valget falt på en lykt vi kunne putte henne inni, litt som en fancy kiste. Nå henger hun på utedoen til hytta mi. En uvirkelig tanke. Jeg tror kanskje at gårsdagen var en av de lengste dagene jeg har opplevd. Jeg gråt vel mer eller mindre hele dagen. Selv under besøket av onkelen min. Jeg hadde bare ikke overskudd til noe annet. Spilte Candy Crush mens jeg gråt. Etter en stund, da jeg hadde brukt opp alle livene i Candy Crush satte jeg på «Fornuft og Følelser». Deretter var det «Stolthet og Fordom» etterfulgt av «Eventyr i New York». I dag så jeg «Emma». Det hjelper litt med koselige filmer og varm kakao. Jeg har fått mye støtte fra gruppen»Den Store Kaninboken» på Facebook. Mange likesinnede som vet hvor vondt det er å miste sin kanin. Sjefen, som nå har mistet sin kjæreste, er også trist tror jeg. Han er ikke særlig kosete og han virker litt fornærmet på meg. Snur rumpa til meg. Det er lett å fornærme en kanin har jeg lest et sted. Etterhvert skal jeg finne en ny partner til han. Jeg skal finne en nydelig liten kaninjente som kan holde oss begge med selskap.  Jeg husker hvor liten Yasmine var da jeg kjøpte henne. Hun fikk plass i håndflata mi.

Lille Yasmine. Helt ny i verden <3

Lille Yasmine. Helt ny i verden ❤

224209_8570915595_8225_n

226614_8570925595_4527_n

Hun ble ca ni år gammel, og jeg håper og tror at hun har hatt et fint liv sammen med Prozac og Sjefen. Hun har i hvert fall fått masse kos og kjærlighet, og mat, hun var alltid glad i å spise. Hun var på et tidspunkt ganske rund. Jeg liker å tro at den lille kaninsjelen hennes er der ute et sted, at hun ikke er helt borte. Når jeg er ferdig med dette blogginnlegget, skal jeg rydde over alt. Jeg må holde meg i aktivitet. Det hjelper litt på humøret. Snakket med Jane på telefonen i dag. Det hjalp litt det også. Det er godt å vite at man har gode venner som er glad i en når man har det vondt.

The WordPress.com Blog

The latest news on WordPress.com and the WordPress community.