RSS Feed

Tag Archives: McDonalds

Tur på Maihaugen

Posted on

Onsdag i forrige uke hadde jeg fri. Det var strålende sol, og godt og varmt ute. Jeg var klar for å sosialisere, og sosialt ble det også. Kjetil var i byen og ringte for å høre hva jeg gjorde. Jeg puslet med husarbeid, og var bare glad for å ha en unnskyldning til å gjøre noe annet. Han kom innom med hunden sin, Kompis. Jeg møtte han utenfor, da jeg er ganske sikker på at kaninene hadde fått sjokk om de hadde sett en stor hund. Vi la i vei på tur. Jeg hadde enda ikke vært på Maihaugen denne sommeren, så jeg foreslo at vi kunne traske dit. Med et øye på telefonen og et annet på omgivelsene, la vi i vei opp alle bakkene. Det ble mye pusting og pesing, fra meg ikke hunden. Han er vant til å gå.  Jeg var sjarmerende rød i ansiktet også.

14064111_10157349284270596_7481660686479646268_n.jpg

Kua slapper av i solen. Maihaugen.

14045736_10157349307045596_2477024438944143499_n

Maihaugen.

14040050_10157350655050596_966348953159811308_n

Geiter. Maihaugen.

14045899_10157350660700596_6296564523141513033_n

Griser. Maihaugen.

14054174_10157349311390596_616305299443237573_n

Kompis.

Etter at vi hadde vandret på Maihaugen en god stund, tuslet vi ned til parken for å ta en kald øl. Det smakte godt i varmen. Jeg var fremdeles ganske rastløs, så jeg foreslo at vi kunne gå ned til Strandpromenaden. Kompis var glad for å gå mer tur. Det var mange andre som hadde hatt samme idee som oss. Ida slo også følge med oss etter en stund. Da vi vandret forbi McDonalds, fant samtlige ut at vi i grunnen var ganske sultne så vi bestilte oss mat og satte oss ute. Raymond kom forbi og slo av en prat før han hastet videre. Da vi hadde jafset i oss maten dro vi videre hvert til vårt; Kjetil til Vingnes og Ida og jeg hjem til meg. Vi gjorde oss klare for øl og pokemonjakt. Einar joina oss utpå kvelden. Han hadde med rødvin. Det var koselig å se han igjen. Har ikke sett han på lenge. Sammen tuslet vi rundt i gata på jakt etter sjeldne pokemon. Vi endte opp på Felix, hvor vi tok en øl. Det ble ikke altfor sent før Ida og jeg vendte nesene våre hjemover, Einar holdt ut lenger. Dette innlegget blir avsluttet av noen faceswap-filter-bilder. Bare fordi de er litt morsomme.

14022218_10157363584565596_1437006072135736502_n

Sara og jeg.

14064199_10157363594210596_2582107008787059551_n.jpg

Henia og jeg.

Høst 2014


Det er blitt september, og tradisjonen tro, har jeg pådratt meg en kjip forkjølelse. Misforstå meg rett, det er ikke slik at jeg har gått inn for det eller noe, men hver eneste september blir jeg altså forkjølet. I fjor, da jeg var på valgvaka til Miljøpartiet De Grønne, var jeg pottetett og halsen var et krigsområde der basiller og immunforsvar kjempet. Førstnevnte vant, og jeg var forkjølet i ukevis husker jeg. Smittet de rundt meg også. Året før der igjen var jeg også skikkelig forkjølet. Dette året har jeg gjort noe jeg ikke gjorde i fjor eller året før, jeg har innsett at jeg er for syk til å gå på jobb eller gjøre noe annet enn å tilbringe noen dager i senga. Det er selvfølgelig veldig kjedelig, men jeg har en mistanke om at jeg nok blir fortere frisk på denne måten. Så nå har jeg trykket i meg litt mat, som ikke smakte noen ting, og presset i meg litt te med honning. Snille Henia kom innom på sykebesøk med honning og serverte meg den varme drikken. Koselig 🙂 Har honning jeg også et eller annet sted, men er ganske usikker på akkurat hvor. I går dukket bestekompis Lars opp med en tepose i hånden, også han klar for sykebesøk. Det hjelper helt klart på humøret at folk tar seg tid til å komme innom. I helgen var jeg en tur hjemme og besøkte mamma og pappa. Det var utrolig koselig. Fikk høre at kaninen til pappa, Bolla, hadde dødd. Det la så klart en klar demper på humøret. Gråt en skvett eller ti. Hun hadde riktignok blitt blind på det ene øyet, og var vel i grunnen også litt overvektig, men jeg hadde forhåpninger om at hun skulle leve lenge. Det var trist å tenke på at pappa hadde blitt så lei seg også. Man kan jo bli veldig  knyttet til kjæledyrene sine.

Bolla ute i gresset.

Bolla ute i gresset.

Selv har jeg to herlige kaniner ved navn Yasmine og Sjefen. De er to herlige små skapninger, som jeg er veldig glad i.

Kaninlykke <3

Kaninlykke ❤

Her ligger de og koser med hverandre, slik de så ofte gjør. Etter at Buddy brant ned i sommer, har det vært vanskeligere å få tak i kaninutstyr som strø, høy og mat. Ikke umulig, bare mer tungvint. Mens jeg var hjemme på Modum, benyttet jeg derfor sjansen til å hamstre store mengder av alt. Jeg er heldig, og kanskje litt bortskjemt, som har en snill far som insisterte på å kjøre meg og alt utstyret opp igjen til Lillehammer på søndag. Tror nok han gjorde det for sin egen del også, fordi vi da kunne ta det litt som en tur. Fredagen tok jeg tog fra Lillehammer til Drammen. Jeg er glad det ikke er noe problem å finne sitteplass når man kommer på der. Da jeg nærmet meg Drammen, var det stappfullt av folk, som sto som sild i tønne. For hvert stopp tenkte jeg at det sikkert gikk noen av også, men det virket ikke sånn i det hele tatt. Folk bare fortsatte å komme på og trenge seg sammen.  Jeg fikk heldigvis med meg kofferten, som selvfølgelig var kjempetung, og sekken min da det var på tide å stige av toget. Sto bak en dame og fikk med meg hele samtalen om hvordan hele familien nå måtte dytte bilen i gang hver gang de skulle noe sted. Kjipt.. Mannen som alltid måtte stå fra Lysaker  til Drammen var enig i at det nok var litt tungvint. Så var jeg endelig ute på perrongen og speidet etter min far som skulle møte meg. Stirret bort til der jeg forventet å se han og prøvde irritert å vifte bort mannen som sto foran meg og liksom dultet borti meg. Viste seg å være pappa. Sammen hastet vi mot bilen for å rekke bort før parkometeret gikk ut. Skulle bare ha noe kjapt å spise først. Gikk innom Jafs og bestilte  meg en liten pommes frittes.  Dette burde jo gå relativt fort tenkte jeg, men der tok jeg grundig feil. Mannen snakket konstant i telefonen mens han ordnet i stand diverse bestillinger.  Strengt tatt bare en annen bestilling, men han brukte til gjengjeld noe som minnet om en evighet på den. Den tynne, halvsløve ungdommen som skulle ha burgeren brukte også overraskende lang tid på å bestemme seg for hvilken dressing han skulle ha. Ved siden sto jeg og sendte pappa oppgitte rulle-med-øynene-blikk.  Endelig fikk jeg maten min, og det skal han faktisk ha, den telefon-skravlende mannen på Jafs, han lager genialt gode pommes frittes.  Da vi kom til bilen, hadde parkometeret gått ut, men det lå heldigvis ingen bot der.

 

Så gikk turen hjem til fantastiske Øst-Modum. Jeg stilte pappa noen spørsmål om også Bolla røytet mye for tiden, som han forstålig nok svarte svært svevende på, ettersom Bolla hadde vært død i noen uker. Han hadde fått beskjed av mamma om å ikke si noe. Jeg skulle få vite den triste nyheten litt senere på kvelden. Lørdagen dro vi til Gulskogen-Senteret. Vi var viss ikke de eneste som hadde fått denne ideen, for det var ganske vanskelig å finne parkering.  Vi gikk inn fra «høna», alle etasjene i parkeringshuset har dyr istedenfor nummer, og satte kursen for butikkene. Pappa ville helst gå for seg selv, ettersom han ikke er noen stor fan av å vandre rundt i klesbutikker. Mamma og jeg trålet butikkene for gode tilbud og jeg fikk meg både en fin høstjakke og et kult skjerf. Det var også mye annet der jeg godt kunne tenke meg å kjøpe, men det var så altfor dyrt dessverre. Jeg hamstret også hårprodukter.  Hver gang jeg er på Gulskogen Kjøpesenter, må jeg en tur innom Karjolen. Dette tror jeg må være yndlingsbutikken min. De har så utrolig mye fint der.  Jeg har lyst på mer eller mindre alt jeg ser. Ettersom det var to bursdagspresanger jeg ikke hadde fått kjøpt enda, passet jeg på å gjøre dette her. Kjøpte litt til meg selv også da.

Hvor kule er ikke disse?

Hvor kule er ikke disse?

Falt fullstendig for denne serien med skåler, kopper og mugger. Tassen heter den. Først tenkte jeg at dette var jo et utrolig søtt navn, helt til jeg innså at dette er et tysk merke og at det bare betyr kopp. Kjøpte meg en trist tekopp med skål. Spurte hun som jobbet der hvilke det blir solgt mest av, og det var visst den triste som jeg kjøpte, og den med kyssemunn.  Så om noen lurer på hva de skal kjøpe til meg til jul så er dette veldig innafor.  Mer enn innafor. ❤ Noe jeg også kan like, er koppertrenden. Masse lages i dette materialet nå. Det er kjempekult. Det står også til mye av det jeg har på hytta.

Kjempekule lamper.

Kjempekule lamper.

Etter å ha brukt litt penger på Karjolen, tok vi turen innom Kremmerhuset. Her har de også mye kult. Kjøpte noen plastikkplanter, man får aldri for mye grønne planter man slipper å vanne, og tre hodeskallknotter i kopper. Man vet aldri når man får bruk for en knott, og hvor ofte finner man disse om man leter aktivt etter dem, aldri. Best å være føre var og kjøpe inn noen nå. Vet riktignok ikke hvor de skal være hen, men det kommer vel til meg etter hvert.

10456764_10154606950145596_7205889929952349230_n

Etter noen timer hadde handleposene formert seg, og vi var alle litt slitne og ferdighandla. Vi dro hjem. Etter å ha spist litt, gikk jeg opp til hytta mi og plukket med meg en pose med epler fra treet mitt. Når jeg er frisk igjen fra denne hersens forkjølelsen, skal jeg prøve meg på å lage eplekake. Fikk også med meg 3 glass med kirsebærsyltetøy, også dette laget av egne bær. Det er veldig kjekt å ha når pengene tar slutt og man mangler pålegg, for ikke å glemme at det også smaker godt.

Epletreet mitt.

Epletreet mitt.

Høst i hagen.

Høst i hagen.

Månen skinner på Tyrifjorden.

Månen skinner på Tyrifjorden.

Søndagen var det på tide å fylle bilen med det jeg skulle ha med meg opp igjen. Det var tid for å reise tilbake til Lillehammer, men først en tur innom Hadeland Glassverk. Vi var ikke de eneste som hadde fått denne ideen heller. Det var stappfullt av folk og nydelig vær. Kjøpte med meg litt diverse småting inne i Kramboden.  Turen gikk fint helt til vi var kommet til Biri, eller nord for Biri for å være helt nøyaktig. Her hadde det nemlig skjedd en ulykke som involverte 3 biler. To av dem så relativt uskadd ut, men den tredje var det litt verre med, ganske mye verre faktisk. Den lå på et jorde og så ganske vraka ut. Det ble litt ventetid, en time og 20 minutter. Folk vandret ut av bilene sine, gikk tur med hundene og var generelt opptatt av når det var mulig å komme videre. En buss-sjåfør fra Sverige, labbet bort til en politimann med grettent oppsyn. Han fikk ikke vite noe mer, og ble i tillegg kjeftet på fordi han gikk i veibanen. En liten gutt sto ganske langt fremme og tittet intenst over autovernet. Han bøyde seg såpass langt over det at vi halvveis ventet at han skulle tippe over og rulle ned skråningen. Det er fremdeles et mysterium hva gutten var så opptatt av, da ingen av bilene hadde havnet der. Også guttungen fikk kjeft av lovens langt arm og tuslet mismodig tilbake til en bil ganske langt bak oss i køen. Da  «søta bror» gav oss en oppdatering av hva han visste, eller rettere sagt ikke visste, var jeg fristet til å spørre han om hva passordet på nettet hans var, ettersom jeg fikk det inn, men jeg glemte det dessverre.  Jeg følger Vest-Oppland Politidistrikt på twitter, og fulgte hele tiden med på hva som ble lagt ut. Heldigvis var det ikke noen personskader. Gleden var stor da vi endelig kunne bevege oss igjen. Jeg vinket blidt til bilene på vei ut av Lillehammer som var stuck bak en diger trailer som hadde fått motorstopp. På vei hjem til leiligheten, dro vi innom McDonalds. Der bestilte vi  to poser chilli-cheese-tops og en pose hot wings. Måtte ha mat som smakte noe.

 

 

Boksing og McDonalds

Posted on

Da jeg tok en liten opprydning på Facebook kom jeg over dette innlegget her, som i grunnen er litt morsomt. Synes jeg da. Det er selvfølgelig opp til enhver leser å mene noe annet.

29. oktober 2008 kl. 23:34

«Ok, nå skal det sies at ikke jeg har verdens beste kondis, og at jeg ikke har trent på lenge, men allikevel. Det er da virkelig fryktelig mange mennesker på Elixia som hopper rundt som om de skulle ha veldig mye energi til overs, ja litt som duracellkaninen på speed. Prøvde meg i dag på boksing, som jo for så vidt var gøy, men helt sinnssykt slitsomt. Vi løp rundt i sirkler og hoppet og spratt og gjorde alle slags øvelser, og jeg kjente at jeg fikk prikker dansende foran øynene og at jeg i grunnen rett som det var kunne forvente å svime av. Så når man da endelig stanser opp litt, sier den ganske kjekke, veltrente mannen til oss at nå er vi altså ferdig med oppvarmingen… hm… jeg har pustebesvær. Så skal vi bokse litt, boksehansker og greier. Vi skulle  bokse mot hverandre. Følte meg svært så flink helt til mr jeg- er født- og oppvokst- i et- treningsstudio kommer bort og dunker meg i hodet med boksehanskene sine og sier at dette var feil. Jeg snur mitt rødsprengte ansikt mot han (blir alltid sinnssykt rød i fjeset når jeg trener) og dunker på han med boksehansken.

Etter enda flere slitsomme øvelser, hadde vi en stafett, hvor vi lå på magen, skulle løpe bort til sparringspartneren for så å slå 15 slag, så spurte tilbake og legge oss på magen igjen. Jeg var som sagt ganske ødelagt etter oppvarmingen og føler meg rett og slett ganske kvalm. På tross av dette karret jeg meg kjempetregt opp fra liggende stilling, luntet bort til en person jeg aldri har sett før og slo noen slappe slag mot henne. «Kom igjen!», sier hun. «Dette klarer du!,». Så slepte jeg meg tilbake for så å gjenta marerittet. Da vi endelig var ferdige, var jeg den rødeste av dem alle. Det var kanskje ikke det beste valget, men etter treningsøkten, da jeg hadde kommet til hektene igjen, dro vi til McDonalds.  Den dårlige samvittigheten min tvang meg til å velge Cæsarsalat. Fikk feil dressing. Mens vi satt der (en venninne  og jeg), jeg fremdeles skremmende rød i ansiktet, kommer en av de som jobber der bort og mumler noe om at en fyr ved navn Awar ønsket å få nummeret vårt.Var visst ikke så farlig hvem sitt det var virket det som, men jeg har en sterk mistanke om at det nok var min venninne sitt, på grunn av mitt sykelig røde ansikt.  Da det var på tide å dra hjem, tok vi bussen. Det var ikke noe alternativ å gå, selv om det strengt tatt ikke er særlig langt. Nå sitter jeg her og har kjempegod samvittighet og  store planer om å  holde treningen ved like. Kanskje pilates neste gang, det er ikke fullt så slitsomt.»

Jeg holdt forresten aldri treningen ved like. Jeg hadde noen timer med pilates, yoga og aerobic, men det gikk slik det alltid går hver gang jeg melder meg inn på Elixia. Jeg benytter meg av senteret i begynnelsen, og så dabber det av til jeg kun er støttemedlem. Dette er jo fint for Elixia, jeg tar ikke opp plass, men de får penger. Det fungerer for øvrig ikke for meg.  Meldte meg nylig ut igjen, etter å ha vært støttemedlem nok en gang.

Etter en økt med styrketrening

Etter en økt med styrketrening

Var der noen ganger og trente styrke med en av mine beste venninner, som for øvrig også overtalte meg til å melde meg inn. Hun er flink til å overtale. Hun er den typen person som kan be deg dra til helvete, og du gleder deg til turen. Når jeg gjør det samme, blir det bare stygt. Legg merke til den naturlige hudfargen hennes sammenlignet med min. Leni, som hun heter, er også flink til å motivere, så jeg presset meg  til mitt absolutt ytterste. Først 30 minutter på tredemøllen, deretter slitsomme styrkeøvelser. Jeg følte meg elendig, klar for å krølle meg sammen i fosterstilling og jamre ynkelig, men jeg fortsatte tappert. Gjennom alle øvelsene var jeg skremmende rød i ansiktet. Jeg følte at det når som helst kom til å komme noen bort til meg for å spørre om det gikk bra. På bildet hadde forresten mitt røde ansikt bleknet litt, bare nevner det. Under treningsøkten møtte jeg på en fra jobb, også han rød i ansiktet, dog ikke like ille som meg. Vi hilste høflig på hverandre og syntes det var kleint, ettersom man jo aldri vil møte på kjentfolk når man ser svett og forjævlig ut. Etter denne treningsøkten dro jeg  forresten  ikke på McDonalds. Jeg gjør ikke slik lenger. Enten drar man dit for å spise en fettete burger og nyte en  McFlurry, eller så lar man være. Å spise de «sunne alternativene» er bare dumt, med mindre man har veldig lyst på en salat da, men da finnes det steder hvor salaten smaker mye bedre.  Denne gangen drakk jeg en YT sjokolademelk, for så å legge meg godt til rette i en solseng. Lykke. Sovnet nesten. Venninnen min gjorde det. Etterpå bar det rett hjem. Gikk ikke denne gangen heller, men har ikke dårlig samvittighet. Helt slutt på treningen er det, i skrivende stund, ikke. Er fremdeles medlem av Nautilus, så jeg svømmer en del i perioder. Alt går litt i perioder med meg. Svømming er den eneste treningen jeg virkelig liker. Jeg bare flyter fremover og lar tankene vandre uforstyrret, helt til noen kommer i skade for å sprute på meg, da knurrer jeg. Bortsett fra dette er jeg veldig harmonisk, ja med unntak av når det plasker barn forbi meg på tvers av bassenget. Dette er ikke lov. Hvorfor er det ingen som har lært dem at de skal gå rundt? Jeg kan vel i forbifarten ha skremt et barn eller to, men da har de forhåpentligvis lært. Hadde foreldrene tatt seg  bryet med å se opp fra avisen/ipaden, er jeg ganske sikker på at jeg hadde fått tommelen opp. Eller ikke. Alt i alt er svømming digg. Hadde jeg vært en bygning, hadde jeg vært en svømmehall, eventuelt en frisørsalong.  Setter i gang med svømming igjen om en uke. Kanskje vi svømmes.

Lars - FTW!

Mennesket. Mannen. Mysteriet.

@LarsMDG

Kanskje bare babbel?

The WordPress.com Blog

The latest news on WordPress.com and the WordPress community.