RSS Feed

Tag Archives: operasjon

Tiss i denne koppen

Posted on

Jeg har vært hos legen igjen. Det er en uke siden, og en dag, siden operasjonen, og jeg har fått blærekatarr, eventuelt urinveisinfeksjon.  Det føles i hvert fall slik. Jeg har hatt dette mange nok ganger til å kjenne igjen symptomene.  Jeg leverte morgenurinen min i går,  gikk med den i hånden i et lite beger gjennom byen på vei til Svingen Legesenter. Følte meg litt teit, men gadd ikke ha den i en pose. Hadde planlagt å rope:»JA DET ER TISS!» hvis noen hadde stirret. Ingen stirret, dessverre. Damen i skranken forklarte meg at de ikke fant noe i urinen som tydet på at jeg hadde blærekatarr/urinveisinfeksjon. Hun bestilte en time hos lege til meg til dagen etter, altså i dag. Jeg var hos en veldig søt og litt gebrokken turnuslege. Han tok meg på alvor og var grundig. Han skrev ut Selexid til meg som jeg må ta i tre dager, tre piller om dagen. Dersom jeg ikke er frisk igjen etter kuren, skulle jeg komme tilbake med ny urinprøve. Denne skulle så leveres til sykehuset for dyrking. «Da finner vi ut hva slags bakterie du har og hvilke penicillin/antibiotika du må ta for å bli kvitt den. Det kan også hende at du har sopp, har du merket noen endring i utfloden i det siste?» Jeg forklarte han at jeg bare hadde lagt merke til blodig utflod etter inngrepet. Dette er også en spire til bekymring, alt blodet som siver ut av meg som en jevn strøm av, vel blod. Det er mulig at dette er på grunn av at såret begynner å gro, og at sår-skorpen støtes ut. Imidlertid, kan det også være at åren som blødde så mye under operasjonen, har begynt å blø igjen. Dersom jeg fremdeles blør noen dager ut i neste uke, må jeg nok besøke sykehuset igjen. Der får jeg visst noen piller som skal stoppe blødningen. Blir mye piller for tiden, men ingen morsomme dessverre. Mens jeg var hos legen, fikk jeg vite mer om celleforandringene mine. Jeg følte ikke at jeg fikk så mye svar på dette på dagkirurgisk avdeling da jeg var der. De var nok mest opptatt av å kutte og skjære. Det finnes fire grader av celleendringer, der grad en er i liten grad og grad fire er kreft. De to første er ikke særlig alvorlige, men de to siste, derimot, er det litt verre med. Jeg hadde celleforandring grad tre, graden før kreft altså. Etter seks måneder skal jeg ta ny celleprøve. Dette skal jeg gjøre hver sjette måned i to år, deretter hvert år i ti år fremover. Ikke noe å si på oppfølgingen i hvert fall.

 

Ettersom jeg enda ikke har fått svar på om jeg hadde hpv-viruset, og hvilken versjon jeg hadde, har jeg spurt google, og fått svar. Det finnes visst veldig mange varianter av dette viruset, noen relativt harmløse, andre mer aggressive. De to mest aggressive variantene, som over tid kan føre til kreft er hpv 16 og hpv 18. Jeg går ut i fra at det er en av disse jeg fikk. I dag blir alle syvendeklassinger i Norge vaksinert. Jeg vet ikke om det er bare jenter, eller også gjelder for gutter. Menn kan tross alt også være bærere. Vaksinen er gratis, men hvis man velger å ta den i voksen aldre, koser den fra 3500 – 4000 kroner. Når såret mitt har grodd, og immunforsvaret mitt har tatt seg av hpv-viruset, skal jeg igjen ta en test for å sjekke at det er borte. Hvis det viser seg at det er det, vil det ikke dermed si at jeg er immun. Jeg kan fremdeles bli smittet igjen. Helt uaktuelt. Jeg har derfor bestemt meg for å ta denne vaksinen i voksen aldre. Ja, den er dyr, men jeg tror, for min del, at den er verdt pengene. Bruker man kondom under samleie, reduseres risikoen for å bli smittet av hpv med 50 – 70 %. Man kan allikevel risikere å bli smittet fra de områdene som ikke dekkes av kondomen.  Noen former for hpv gir kjønnsvorter. Jeg er i grunnen veldig glad for at jeg, tross alt ikke hadde denne varianten. Andre versjoner kan gi cyster. Dersom man har maks uflaks, kan man også risikere å gi oralsex til en person med aggressiv hpv-smitte og ende opp med å få kreft i tunga, ja det er mulig.  Jeg kjenner at sex ikke er så gøy lenger.  Apropos sex og romantikk, snart er det 14. februar, også kjent som Valentinsdagen. I den anledning har jeg vært i en blomsterbutikk og kjøpt noen fine roser fra meg selv, til meg selv. Damen bak disken syntes nok at det var litt trist, for hun kom til å nevne at det kunne jo hende jeg fikk blomster fra noen andre også. Synes ikke det gjør noe om jeg ikke gjør det.

Fine roser i min "Edison Bulb Vase".

Fine roser i min «Edison Bulb Vase».

I går fikk jeg disse søte vantene i posten. Jeg har bestilt litt fra eBay igjen. De kostet bare 15 kroner da. De matcher, helt tilfeldig, faktisk min nåværende neglpynt.

10978495_10155202586330596_2919566895261854294_n

 

I går skiftet jeg i buret til «Sjefen». Han hoppet masse fritt i stua, og koste seg verre. 

#bunny #kanin #kjæledyr #mypet #Sjefen #happybunny

A post shared by Kristin Andersen (@kirstyandersen) on

 Se så søt han er. Noe annet som kanskje ikke er så søtt, men veldig kult, er disse veskene jeg kjøpte på Bagorama i gågata ,etter at jeg hadde fått lønn. De var nedsatt med 50 %, og kom på 1500 kroner tilsammen. Jeg klarte ikke la være. 

I morgen er det lønningspils med jobben.  Damen på apoteket fortalte meg at det var ok å drikke litt selv om jeg tok Selexid. Dette gledet meg å høre, da jeg har behov for å slappe av og kose meg litt i festlig lag.

Reklamer

Ta av deg trusa og legg den i lomma

Posted on

Jeg har endelig litt tid og overskudd til å blogge litt om hvordan ting har vært den siste tiden. Operasjonen er gjennomført. Jeg har vært i gjennom konisering av livmorhalsen, som det så fint heter. Dette innebærer at jeg har fått  skåret bort de delene av livmora med celleforandringer. Kirurgen brukte laser for å utføre inngrepet. Visstnok er kniv og skalpell noe som hører fortiden til. Dagene før operasjonen var nervepirrende og slitsomme. Jeg hadde aldri ligget på operasjonsbordet før. Jeg visste ingenting om noenting av det som skulle skje. Jeg både ville, og ikke ville, ha narkose. Jeg hadde ikke lyst til å klippe neglene mine korte, selv om det sto i heftet jeg fikk tilsendt i posen at neglelakk skulle fjernes og negler klippes. Heller ikke fristet det særlig å fjerne  piercinger. Jeg kommer til å bruke evigheter på å feste smykket igjen, tenkte jeg. Dette er jo i  og for seg et ganske trivielt problem i det store og hele, men det opptok meg merkelig nok, i likhet meg neglproblematikken.  Jeg fikk vite at man fjerner piercinger for å unngå brannsår, et faktum som virket noe ulogisk før jeg fant ut om laseren. Neglene, derimot, lot jeg være både lange og med neglelakk. Dette var visst heller ikke noe problem, selv om det ikke var helt ideelt. Grunnen til at man ikke skal ha neglpynt, er at man skal kunne se det på neglene dersom en pasient mister bevisstheten, eller får for lite oksygen under en operasjon. Da blir de blå. Jeg fikk ikke narkose, men lokalbedøvelse. Derfor var det heller ikke så viktig med gjennomsiktige negler. Jeg hadde med meg mamma og noen venner på venteværelset. Vi satt plassert i 3. etg, dagkirurgi. Jeg skulle egentlig opereres klokken 11.00, men fikk beskjed dagen før om at operasjonen var fremskyndet til klokken 09.00. Like greit, tenkte jeg. Før inn, før ferdig. Selvfølgelig var det ikke fullt så enkelt. Jeg måtte først vente ute i venteværelset til klokken 10.00. Noe med klargjøring av operasjonssalen. Helt greit for meg. Kunne da klare en time til. Hadde ikke spist siden klokken 18.00 kvelden i forveien, men jeg var ikke spesielt svimmel eller kvalm av den grunn. Adrenalinet holdt meg nok i gang. Deretter kom det en koselig pleier og hentet meg inn på oppvåkningen, hvor jeg skulle sitte i en nitrist pysj og en enda tristere badekåpe og vente på at det ble min tur. Jeg fikk servert noen gigantiske piller og et lite glass vann. Beroligende. Før jeg ble «beroliget» måtte jeg imidlertid streve med å få i meg pillene.

 

Jeg har alltid hatt problemer med å svelge store piller. Det virker som et uoverkommelig hinder. Jeg gjorde derfor slik jeg alltid gjør når jeg står overfor slike utfordringer; jeg delte dem i små biter. Etter en stund var alle delene svelget. Sykesøsteren dukket opp for å sette inn en kanyle i armen, noe som skulle by på problemer ettersom åren «rullet vekk». Etter et nytt forsøk, og en ny arm, fikk hun det heldigvis til. Hun la ut om store nåler og diverse andre skremmende ting der jeg satt, men det gikk ikke særlig inn på meg. Tror pillene hadde begynt å virke. Plutselig var hun borte igjen, og jeg var overlatt til meg selv i en lenestol bak en skjerm. Det var flere andre på «oppvåkningen». Noen lagde mer lyd enn andre. Til å begynne meg trodde jeg kilden til en usedvanlig støyende person kom fra en veldig gammel dame med pipestemme som klaget over smerter. Det viste seg at den tilhørte en ung jente. Så feil kan man altså ta. I det som virket som en evighet hørte jeg på: «Det gjøøør sååå voooooondt!» Det begynte som lav sutring, og økte i volum lik en vekkerklokke. Hun hadde nok helt sikkert vondt, og jeg burde nok ha syntes synd på henne, men alt jeg kjente var nervøs irritasjon og trangen til å kvele henne med en pute. Smerteropene varte en stund, akkompagnert av en telefon som ringte og ringte. Trodde et øyeblikk jeg skulle bli gal. Det hadde nemlig gått noen timer siden jeg ble plassert i stolen, blodsukkeret var lavt og lunta kort. Etter at kvinnen som ikke var en gammel dame begynte å kaste opp, fikk hun enerom. Jeg tenkte mye på hva slags operasjon hun hadde tatt. Håpet inderlig at det ikke var den samme som den jeg skulle ta. Timene gikk, og jeg var sikker på at de hadde glemt meg. Jeg tror nok jeg må ha ventet i den stolen i ca 4 timer. Plutselig var det min tur. Jeg ble presentert for teamet av leger jeg skulle ha rundt meg, hele 3 stykker. De stilte festlige spørsmål av typen:»Har du løstenner?». Etter at jeg hadde ledd meg ferdig, svarte jeg at det hadde jeg ikke. Jeg ble så bedt om å ta av meg trusa og legge den i lomma på den kjipe slåbrokken, hvor jeg faktisk glemte den. Det morer meg litt at det kanskje et eller annet sted på avdelingen går noen med trusa mi i lomma. Mest sannsynlig har den blitt funnet, men det er morsommere å late som om den ikke har det. Jeg hadde selvfølgelig på meg truse da jeg dro hjem. Var ikke så loka, selv om jeg riktignok ikke fant utgangen til venterommet. Den var rett ved siden av meg. UTGANG. Store bokstaver på en diger dør, men nei jeg måtte altså spørre om veien. Det var visstnok ikke første gangen noen hadde gjort det, heldigvis. Følte meg rimelig teit allikevel.

Truseløs og ikledd den treige pysjoverdelen, ble jeg plassert på operasjonsbenken. Jeg la meg tilrette og de festet en slange med sovemedisin til kanylen i armen. Vet ikke hva jeg fikk, men jeg slappet i hvert fall ganske greit av. Fikk en del lokalbedøvelse nedentil også. Jeg rakk å tenke at dette var jo tross alt ikke så ille, før de begynte å skjære i meg. Var visst vondt likevel ja. Kjente det for å si det sånn. Sovemedisinen ble byttet ut med smertestillende. Tårene rant. Jeg lå og lyttet til pipene, som jeg regner med var lyden av pulsen min, og samtalen mellom to kirurger om hvor mye de skulle ta og hvor de skulle skjære. Inngrepet skulle vare i 20 minutter. Jeg vet ikke om det varte i 15 minutter eller en time. Jeg hadde ingen begreper om tid, men til slutt var de endelig ferdige med å «dra i livmora mi». Det var ganske ubehagelig. De festet på meg en slags truse og et bind. Måtte regne med å blø litt. Planen var at jeg skulle gå inn på «oppvåkningen» for egen maskin. Fungerte dårlig. Jeg forpurret den planen ved å bli akutt kvalm og fryktelig svimmel. «Hun er visst litt blek». «Vi trenger en seng!» Plutselig fikk jeg kvalmestillende i armen. Jeg må si at det var forskjellen på helvete og himmel. Jeg ble trillet inn til de andre ventende pasientene, og ble endelig spurt om jeg ville ha noe å spise eller drikke. Gjett om jeg var klar for det. Jeg helte nedpå med juice og fikk i meg brødskivene. Overraskende godt pålegg. Legene fortalte meg at jeg hadde vært en veldig flink og rolig pasient under operasjonen. De skrøt av neglene mine også, prydet med rosa neglelakk og hodeskaller for anledningen.

Litt blek etter inngrepet.

Litt blek etter inngrepet.

1533866_10155200543410596_3461083680352461632_n

Mens jeg lå i sengen og slappet av, dukket det plutselig opp en ny lege. Han presenterte seg og informerte meg om at det nå var tid for operasjonen min. «Nå skal du trilles inn». Jeg svarte med en forbløffet, og litt snøvlende stemme at jeg jo nettopp hadde blitt trillet ut. «Skal jeg inn igjen?». Han innså at han snakket med feil pasient og lurte fælt på hvor hans pasient hadde blitt av. Det er nok lurt å følge med ja. Da klokken var blitt 15.15 hadde jeg kommet meg såpass mye at jeg fikk lov til å dra hjem. En av legene fra teamet mitt informerte meg om rekonvalesensen og hva jeg skulle gjøre og ikke gjøre. Fikk med meg en brøkdel av det hun sa. Heldigvis fikk jeg et ark med viktig info og et nummer jeg skulle ringe hvis jeg hadde noen spørsmål. Da jeg hadde funnet riktig dør, og møtte igjen folka mine, som for øvrig virket veldig glade for å se meg, var det på tide å komme seg hjem.  I løpet av ventetiden, hadde en strøm av gode venner vært innom for å ønske lykke til. De fikk ikke slippe inn der jeg satt, men det er koselig å vite at de bryr seg. Mamma hadde reist fra Vikersund for å være hos meg operasjons-uka. Både hun og min kompis, Øyvind, var på plass på venterommet. Øyvind måtte styre meg i retning bilen sin, ettersom jeg var på vei mot bilen ved siden av. Jeg hadde vært så heldig å få en bukett med vakre blomster av noen venninner, og det eneste som sto i hodet på meg var at jeg måtte skaffe meg en vase. Jeg hadde jo ingen. Piercingene hadde jeg satt inn igjen. Jeg overtalte en sykesøster til å sette inn den som var vanskelig å feste. Det neste på agendaen var derfor denne vasen. Mamma, Øyvind og jeg toget  inn i en blomsterbutikk. Valg av passende vase ble gjort. Egentlig var den ganske upassende, da det i ettertid skulle vise seg at den lakk. Etter vasekjøpet var det tid for sushi. Hadde gledet meg til det hele dagen. Jeg mumset lykkelig i meg laks og ris og gledet meg over at fasten endelig var over.

 

Det var godt å komme hjem  til sofaen etter koniseringen. Hele greia, inkludert den lange ventetiden og alle dagene i forveien med nervøsitet og dårlig søvn, tok på mer enn jeg hadde forventet. Jeg følte meg som om jeg hadde blitt overkjørt  av en dampveivals, ikke bare fysisk, men også mentalt. Jeg antar dette er en ganske vanlig reaksjon. Da det var bysselalle-tid oppdaget jeg plutselig noen merkelige utvekster på kroppen, som skulle vise seg å være elektroder. Legene tar seg vel ikke tid til å fjerne disse.

10982465_10155200677790596_1253569216417334134_n

De etterfølgende dagene hadde jeg nok å ta meg til. Jeg hadde fått beskjed om å holde meg i aktivitet, sløving på sofaen var ikke lov. Etter en operasjon blir man ofte oppmuntret til å være aktiv for å hindre dannelsen av blodpropp. Mamma og jeg gikk på cafe med gode venner av meg, vi var på shopping og sist, men ikke minst spiste vi mye ute. Vi brukte nok en del penger, men det var verdt det. Vi var også på besøk hos Jane og Elise, hvor vi fikk servert gode brownies.

På Egon med mamma.

På Egon med mamma.

Lørdagen var det «posesalg» på Strandtorget, nærmere bestemt på BikBok. Man kunne forsyne seg med ti plagg til 150 kroner. Billig. Det var ikke mulig å prøve plaggene, ettersom de befant seg på stativ ved en bod, et stykke unna butikken, ja faktisk i en annen etasje. Mamma og jeg møtte opp rett etter at det hadde åpnet, klare til shoppingdyst. Vi hadde ikke tatt oss tid til frokost engang. Førsteprioritet var å sikre seg de beste plaggene før det ble tomt. Etter at tyve plagg var trygt plassert i to poser, kunne vi spise. Jeg har fått streng beskjed om at jeg ikke får bære tungt. Synes dette er et veldig relativt begrep, men jeg har fått erfare at det ikke trenger være så veldig tungt før man kjenner det i livmora. Det så nok litt rart ut at mamma, etter vårt besøk på Strandtorget, bar et lass med poser, mens jeg ikke bar noen. Jeg fikk etter hvert byttet ut den lekkende vasen med en mye kulere en som jeg kjøpte på Libertine i gågata. Der har de mye fint, og dyrt. 300 kroner for en vase er jo litt i dyreste laget, men den var så utrolig kul at jeg brukte mine siste slanter på den. Lønningsdagen var tross alt like rundt hjørnet. Hvor kul er ikke denne?! 

Den lekkende vasen ble tømt for vann. Den egnet seg fremdeles til falske blomster. Den var jo tross alt for fin for å kastes, og jeg hadde, som vanlig,  ikke tatt vare på kvitteringen.

10991146_10155200823615596_5536939636538783354_n

 

Jeg avslutter med dette artige bildet av mine herlige jenter ❤

1506829_10204767057590847_877650294700692009_n (1)

 

God natt 🙂

Aktivisering av Sjefen og irriterte celler

Posted on

Vi er kommet godt i gang med januar måned, og jeg er glad for hver dag jeg er nærmere sommeren. Snøen laver ned til alle døgnets tider, og legger seg over blank is. Jeg har allerede falt en gang i år, og jeg tviler på at det kommer til å bli den siste. Jeg synes fremdeles tapet av Yasmine er tungt, og det ble ikke bedre av at jeg i følge legen min har «irriterte/hissige celler i livmora. Jeg begynte å le da han sa det. Følte meg litt som «Charlotte» i «Sex & The City» da hun hadde en «deprimert vagina».  Det er mange grunner til å bli litt hissig, for eksempel dårlig fyllesex , men det er ikke derfor cellene er blitt som de er, eller det kan jo for så vidt være noe av grunnen, indirekte. Altså, sex generelt, enten den er bra eller ikke. Hvert tredje år må alle kvinner over 25, ta celleprøve av livmora, dette for å forebygge utviklingen av kreft. Vanligvis har ikke det bydd på problemer for meg. Alt har vært i sin skjønneste orden der nede, helt til nå da. Det ble fastslått at det var endringer. Derfor måtte jeg ta en ny prøve hos fastlegen. Jeg kom meg gjennom den noe ubehagelige prøven. Klarte å unngå å besvime denne gangen. Etter å ha ventet en stund, fikk jeg beskjed om et jeg hadde fått time på sykehuset for å ta en biopsi. Telefonen kom noe overraskende på meg, med tanke på at jeg ikke hadde fått brevet med resultatet og henvisningen. Jeg var naturlig nok ganske nervøs, da timen var allerede neste dag. Jeg visste ikke hva en biopsi innebar, så jeg gjorde som enhver annen ville gjort, jeg spurte  google. Det var muligens ikke kjempelurt. Der sto det om andre kvinners opplevelser, og om hvor grusomt vondt det var. På dette tidspunktet lå jeg i fosterstilling og gråt. Vil ikke, vil ikke, vil ikke. Etter å ha sovet fryktelig lite og dårlig, var det på tide å dra til sykehuset.Med meg hadde jeg min gode venn, Lars. Han var ikke med inn, men det hjalp å ha han der på venterommet. Jeg stappet i meg sjokolade og cola for å unngå lavt blodsukker.  Så var det min tur Jeg var et skjelvende nervevrak. Både legen og sykesøster forsøkte å berolige og avlede; «Vil du ha bedøvelse?» «Åh så fine negler du har!» osv. Ja takk til bedøvelse. Det var en rar følelse, da bedøvelsen inneholdt adrenalin. Snakker om hjertebank. Det gikk heldigvis fort over. Plutselig var jeg ferdig. Det gikk over all forventning. Muligens fordi jeg hadde forventet intens tortur. Jeg gav legen sjokolade, orket ikke alt selv, og så tuslet jeg ut for å betale. Legen ble kjempeglad for sjokoladen, sa han ikke hadde opplevd å få det av en pasient noen gang. Jeg ble informert om at jeg ville få svar på prøvene etter noen uker. Ettersom jeg var rimelig gira av alt dette adrenalinet, var det ikke snakk om å ta det rolig. Jeg var to turer på Strandtorget, med forskjellige mennesker og var generelt litt her og der.

Litt shopping med Lars på Strandtorget.

Litt shopping med Lars på Strandtorget.

Fant til og med en bjørkestamme i en kontainer, som jeg insisterte på å ha med meg hjem. Synes synd på stefaren til Camilla, som fikk veldig mye bjørkestøv i baksetet av bilen sin. Bjørk flasser. Jeg har sett interiørblogger som har brukt bjørkestammer som en del av innredningen. Det er kjempekult.

Kule bjørkestammen min <3

Kule bjørkestammen min ❤

Jeg kjøpte meg en lys-slynge og et fuglehus på Askepott, interiørbutikken i gågata. Fuglehuset måtte jeg male litt, da jeg ikke var helt fornøyd med fargene. Videre fant jeg ut at det hadde vært fint om huset var «bebodd», så jeg kjøpte to fugler i blomsterbutikken, med det passende navnet Tornerose.

1520627_10155096711835596_6399738589149828439_n

Jeg har følt meg overraskende kreativ i det siste, til tross for at det er kjip januar. Jeg har blant annet fikset på noen cd-hyller fra den gamle tv-benken min. De ble ganske kule om jeg så må si det selv.

10570413_10155096583705596_5676419600995567815_n

10615437_10155096587670596_5433866578160774080_n

 

Da dette var gjort, malte jeg like gjerne tv-benkens skapdør, også denne med sort tavlemaling.

10926221_10155098416185596_5258184005514078702_n

Den skiller seg nok litt ut fra hva folk flest velger å ha på veggen.  Januarmåned er full av snø og bursdager. Jeg har laget masse gaver i det siste. Ikke bare fordi jeg er for blakk til å kjøpe, men også fordi det er mye morsommere å lage dem, i hvert fall for meg. Jeg håper og tror at også bursdagsbarna synes det er litt hyggelig med hjemmelagde gaver. Lars feiret bursdagen sin på Lillehammer Pizzeria. Det var veldig koselig. Jeg fikk inntrykk av at tavlen jeg lagde til han falt i smak.

Lars lyver på alderen.

Lars lyver på alderen.

God stemning på Lillehammer Pizzeria.

God stemning på Lillehammer Pizzeria.

Sjefen, ikke kaninen, men mannen, fikk denne av meg: 

#ledlys #candle #kongle #jar #lakkert #kreativmandag #cone #gjenbruk #gave #gift

A post shared by Kristin Andersen (@kirstyandersen) on

Jeg har også laget en gave til en venninne som snart har bursdag: 

Har laget noen «gaver» til meg selv også da. Ettersom julen jo er over, passet det ikke lenger med krukker med gull-lakk. Jeg pakket dem derfor ned sammen med resten av julepynten, og erstattet dem med disse.

10922629_10155113628440596_3780941085365653567_n

Forrige helg hadde jeg besøk av Hege og Anders. Det var koselig å se dem igjen. Vi var blant annet ute og spiste på Cafe Stift.  God mat og drikke og god stemning. Jeg fikk også julegaven min fra dem. Det var mye fint i pakka, men jeg ble spesielt glad for denne søte genseren.

10407321_10155110140285596_8460014266511205508_n

For to dager siden dumpet det et brev ned i postkassa  med logoen til Sykehuset Innlandet. Grøss og gru. Svar på prøvene jeg tok. Skjelven og litt kvalm åpnet jeg brevet, bare for å få bekreftet det jeg fryktet, nemlig at deler av livmortappen må opereres bort. Dette er naturligvis veldig lurt, med tanke på faren for utviklingen av kreft. Bort med de skumle cellene, men dette krever jo også at jeg legger meg under kniven ikke sant. Jeg følte meg ganske nedslått og lettere deprimert. Det hjalp litt at Remi og jeg lagde mat og så på film etter jobb. Vi så på «Et Kongerike For En Lama», en film jeg har sett så mange ganger at jeg kan det meste utenat. Tror ikke Remi synes den er like morsom som det jeg gjør. Vi lagde også kreativ mat; speilegg formet som ugler, i et tre av bacon med salatblader. Synes det ble ganske fancy. Det var nesten litt trist at vi måtte spise det. Jeg fikk noen kule former til jul av Remi. Har allerede testet ut hodeskallen, og nå skulle uglen til pers.

10647010_10155086638540596_2629416385155369177_n

10929017_10155123210755596_1433261462612495375_n

I dag fikk jeg et mer utfyllende skriv om selve operasjonen og diverse forberedelser man må gjøre før den. Jeg har fått time 04.02 klokken 11.00. Jeg har fremdeles ikke fått klarhet i hva som har forårsaket celleforandringene. Jeg vet det er et virus ved navn HPV (Human papillomavirus) som kan føre til slike endringer. Viruset er seksuelt overførbart, og det er mange kvinner som har det i løpet av sitt liv uten at det trenger å gjøre noen skade. Noen ganger, gjør det imidlertid det. Slik jeg har forstått det, kan det gå bort av seg selv, men jeg vet ikke hvordan det er når det har ført til celleforandringer. Jeg tror det er gode sjanser for at det forsvinner når man foretar en operasjon, eller utskrapning.  Nå vet jeg jo ikke om jeg har dette viruset. Jeg fikk aldri noe entydig svar på spørsmålet. Fikk en mumlende tilbakemelding om at det var vanskelig å se av prøven osv. «Kanskje har du det, kanskje har du det ikke».  En ting er i hvert fall sikkert. Når jeg blir frisk igjen, blir jeg usedvanlig streng på hvem som får være med meg hjem og på soverommet. Ingen håpløse one-night-stands i overstadig beruset tilstand. Kondom kommer også til å være viktig. Ikke snakk om at jeg skal ha mer problemer på den fronten, bank i bordet. Hvis det nå viser seg at jeg har fått dette viruset, så må jeg jo ha fått det fra noen. Er det da slik at man må informere alle man har hatt sex med om at de må teste seg for hpv tro? Jeg aner ikke hvor lenge jeg har hatt det, hvis jeg har det. «Hei du, lenge siden sist, btw du er muligens bærer at et kjipt virus som kan gi deg testikkelkreft». Hadde jeg fått svar i julen kunne jeg ha trykket det på julekort.

 

Ellers går det for det meste i jobb og aktivisering av kaninen. Han har fått hoppe mye fritt. Jeg har forsøkt så godt jeg har kunnet å unngå at han gnager på ledninger, skummelt for han og skummelt for huset. Jeg skal etter hvert gå til innkjøp av noen grinder eller kompostgjerder, som jeg kan sette ut hver gang han skal hoppe. På den måten får han ikke kommet i nærheten av områder med ledninger. Her hopper han litt rundt.

Jeg skal investere i et nytt, større teppe også, slik at han ikke sklir. Jeg har mange planer. Jeg avslutter dette innlegget med bilde av neglene mine. Jeg fikset på dem i går.

10407166_10155127016290596_6146744209205805143_n

 

 

Lars - FTW!

Mennesket. Mannen. Mysteriet.

@LarsMDG

Kanskje bare babbel?

The WordPress.com Blog

The latest news on WordPress.com and the WordPress community.